Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En fest i fistel

Han er psykedelisk som 60-tallet, funky som 70-tallet, bråkete som 80-tallet og uforutsigbar som 90-tallet. Kort sagt: Beck er stor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men ikke større enn at man fra tid til annen tar seg i å undres om ikke dette vanvittige musikalske spennet kanskje er i største laget. Ikke at Beck ikke mestrer det han vil, men med et slikt repertoar må konserten unektelig bli en smule overflatisk.

Det sier kanskje sitt at til tross for et strålende ellevemanns orkester var kveldens mest gripende øyeblikk da han sto alene på scenen, i begynnelsen av konserten.

Boltrer seg

For det var ikke mye superstjerne over Beck Hansen der han tasset inn på scenen i Oslo Spektrum med olabukse, kassegitar og midtskill, drapert i en slags poncho og med et munnspill klart til dyst rundt halsen. Snarere en purung folk-crooner med 60- og 70-tallet hengende over skuldrene. Men skinnet bedrar. Beck tar ikke den musikalske arven det minste tungt. Han boltrer seg i den.

Jackson-dans

Derfor: Etter et drøyt kvarter med sentimentale gitarer et godt stykke ut på den ensomme urbane prærien, slår Beck om takten og gir seg hemningsløst hen til 70-tallet.

Her er det funky overflod med blåsere, kordamer som spiller kongas og et glitrende, glamorøst bakteppe. Selv har Beck kastet sjalet og viser dansetrinn. Et og annet vrikk minner stygt om Michael Jackson, men det spiller mindre rolle.

Her går det i fistel, og Beck er akkurat så sjef som han må være for å styre denne skuta. Som for øvrig viser seg å ha strak kurs mot det langt mer hardcore åttitallet.

Eksentriker

Med et slikt musikalsk vokabular skulle en tro Beck hadde holdt på en mannsalder. Men så trenger man altså ikke gå lenger tilbake enn til «Mellow Gold» (1994), «Odelay» og «Mutations», selv om konserten helt klart sto i superfunkens og «Midnite Vultures» tegn.

Beck har kommet lenger enn noen millioner solgte album siden han spilte i Oslo første gang i 94.

Men Beck har mer å gå på. Sannsynligvis er han den mest troverdige eksentrikeren pop-verdenen kan skilte med for øyeblikket.

<B>TROVERDIG:</B> Beck er den mest troverdige eksentrikeren i pop-verdenen kan skilte med for øyeblikket.