SOM SOKRATES: Toralv Maurstad i monologen «Sokrates' forsvarstale». Foto: Thor Brødreskift
SOM SOKRATES: Toralv Maurstad i monologen «Sokrates' forsvarstale». Foto: Thor BrødreskiftVis mer

En filosofisk folkefiende

Kan du forestille deg en folkefiende som handler i folkets interesse? «Sokrates' forsvarstale» vil at du skal gjøre akkurat det.

TEATER: Hvem er den beste borgeren? Han som innretter seg uten å stille spørsmål, eller han som undergraver autoritetene, protesterer og kritiserer, og slik gjør en innsats for forbedring?

Sokrates, slik Platon så ham, gjorde det siste.

I «Sokrates' forsvarstale» (som ble nedtegnet av eleven, trolig noen år etter), understrekes integriteten.

Anklaget Han ble anklaget for blasfemi og for å forderve ungdommen. Han forsvarte seg ved å stå på sitt.

Toralv Maurstad framstiller ham som den fødte provokatør.

Arrogant? Ja. Ingen er så arrogant som den som hevder seg ydmyk. I Maurstads spill avkles arrogansen, uten at Sokrates fratas integritet. Stahet heter også prinsippfasthet.

Maurstad snakker direkte til oss, publikum. Vi er atenerne. Vi må lytte.

SINE MENINGERS MOT: Som Sokrates tegner Toralv Maurstad et portrett av integritet. Foto: Thor Brødreskift
SINE MENINGERS MOT: Som Sokrates tegner Toralv Maurstad et portrett av integritet. Foto: Thor Brødreskift Vis mer

I første del av monologen gjør han det med fryd.

Det er som om det å bli stilt for retten er rampeguttens siste - ypperste - rampestrek.

Vinner han er hans moralske overlegenhet anerkjent. Taper han har han likevel bevist at han er moralsk overlegen: Selv stilt overfor døden har han ikke gitt seg.

Martyr Etter dommen har en forandring gått over ham. Det er som om spøken ikke lenger er like morsom. Men dette er fortsatt ingen slagen mann.

Ønsket Sokrates å bli en martyr for fornuft og den frie tanke?

Maurstad og Winge antyder nei. Den Sokrates de viser oss ønsker ikke å dø. Han er ennå ikke ferdig med sin gjerning.

Men hans gjerning krever at han holder stand, og da gjør han det. Han refser videre.

Imens han gjør det, trettere nå enn i første del, med en klagende undertone i stemmen og skuffelse i skuldrene, tilføres en undertekst den første delen ikke har.

Selv en Sokrates har emosjoner, om de er aldri så underlagt intellektet.