En fin-fin diktkveld på Intimteatret

TEKSTER AV OLAF BULL OG HERMAN WILDENVEY

A#44#KUL# N20000307170046.OER # 09.03.00 # # Det er ikke alltid diktopplesninger virkelig treffer en nerve i deg, hvor de makter å utløse de skjulte følelsesmekanismene hvor livet selv strømmer ut og beveger, rører og gleder. Men det gjør Intimteatrets lille perle av et poetisk stevnemøte i Oslo Konserthus, «To fugler i flukt», en sorgmunter collage av Olaf Bull og Herman Wildenveys dikt og prosa.

Friskt

I Intimteatrets tiende sesong, et lite jubileum med andre ord, innbyr regissørene og teatersjefene Merete Skavlan og Gerhard Knoop til treff med to av 1900-tallets største norske diktere. Grepet er for så vidt konvensjonelt. Men ofte kan det tradisjonelle vise seg å ha mest fornyende effekt.

Skavlan og Knoop har hentet utvalgte dikt fra de to vennene, Bull og Wildenveys, samlinger, og flettet dem inn i en flanerende passiar over et kafébord. Her går samtalen om livets viktige ting, kvinner og kunst, naturligvis, i dialoger med både humor og sting. De er alle hentet fra de to poetenes prosa.

Lekent

Liv Dommersnes er kledd i svart, hun er Herman Wildenvey. Morten Jostad slentrer inn i strågul sommerdress, han er Olaf Bull. Sammen leker de seg ut og inn av liv og diktning, i en sceniskutvungen form og atmosfære som de to skuespillerne behersker til fulle.

Nettopp denne bevisste ledighet og lystige tone i kafésamtalene står så bra til dikttolkningene, selv om flere av dem, som Olaf Bulls «Metope», spenner opp et lerret av en helt annen dimensjon. Det er fordi Dommersnes og Jostad ikke resiterer, men levendegjør diktene fritt for deklamasjon og patos. Dikt på dikt gir de ordene rom og stemme, luft og stemning, vår og sol, eller stille ettertanke når det er det som gjelder. Ordene kan stå og dirre som en mikroskopisk lysstråle, eller kile som et lekent vindpust. Det er nydelig utført - gjort, ikke dypt ærbødig, men med lyttende pietet.

Stjernestunder

Men først og fremst er dette en opplevelse som gjennom lyrikkens bilder og sinnstilstander, minner oss om at livet har så mye mer. Så mange øyeblikk vi altfor sjelden ser. Fordi hverdagen er så travel, og har nok med sitt. Og når man kommer hjem, går til bokhylla, og spør: «Er diktene virkelig så gode?» kan en teaterkveld fylt av poesi vel knapt få en bedre kompliment.