Vince Staples sikter mot skyene, på scenen i Kentucky tidligere i sommer. Neste lørdag står Oslo for tur. (Photo by Amy Harris/Invision/AP)
Vince Staples sikter mot skyene, på scenen i Kentucky tidligere i sommer. Neste lørdag står Oslo for tur. (Photo by Amy Harris/Invision/AP)Vis mer

Ukas Vers

En fisk idé fra Øyaaktuelle Vince Staples

Nekter å putte tykke streker under underteksten.

Det er ikke når folk skriker til deg at det blir skummelt. Et nærliggende norsk eksempel er vel skuespilleren Bjørn Flobergs ikoniske rollefortolkninger i de to norske møkkafilmene «Uro» og «Uno» i forrige tiår: når truslene kommer i rolig, avslepent toneleie, er det du bør begynne å svette, og vurdere å sove med noe under hodeputa. Et annet eksempel er den Øyaktuelle unge Los Angeles-rapperen VInce Staples, som på mange måter har en katalog og en karriere preget av et tvetydig forhold til byens gangsterrap-tradisjoner, som han om hverandre og av og til på samme tid markerer både avstand fra og tilhørighet til.

En av måtene han markerer denne dels generasjonelle avstanden på, vil jeg hevde ligger nettopp i hans toneleie. Ja, den klassiske gangsterrappen fra nittitallet var absolutt bevisst på en variant av dette trikset, som den iskalde morderstemmen ikonet Snoop Dogg (fra Staples hjemsted Long Beach) la over til på låter som «Murder Was The Case». Men Vince Staples har tatt dette et steg videre, med et toneleie over i det likegyldige, ja, du kan kalle det rent nihilistisk, som i åpningen av verset hvor mange lyttere ble kjent med stemmen hans, på kompisen Earl Sweatshirts «Hive»;

Quit with all that tough talk, bruh

We know you niggas ain't about shit

Come around, we gun 'em down, bodies piled, Auschwitz

For selv i et slikt selskap, med en tidligere såkalt sjokkrapper fra Odd Future-kollektivet (hvor Staples også gjorde sine aller første innhopp som rapper), er det noe der som klart og tydelig forteller at denne gutten LEKER ikke. Selv før man eventuelt leser opp på fyren og hans status som tredje generasjons medlem i den notoriske gategjengen Crips. Som han iskaldt sarkastisk sier i et annet gjestevers, på kompisen Joey Fatts' «Farrakhan»;

Read up on ISIS they trippin'

I ain't worried 'bout it I'm crippin'


Det er denne førstehåndskunnskapen fra det deprimerende brutale gatelivet som skaper friksjon i Staples forhold til det han særlig på debutalbumet «Summertime '06» tematiserte rundt den klassiske gangsterrappens fiksjon, løgner, palmetrær og bikinier. Som han sier i dette distinkte, følelsesløse tonefallet sitt, i noe av et nøkkelutsagn, på 2015-albumets singlespor «Norf Norf»:

I'm a gangsta crip, fuck gangsta rap

Jeg kan ikke forestille meg Vince Staples tekstunivers fungere med en annen type vokaltilnærming enn eksakt det der. Samtidig er det nok også noe av en akilleshæl, en sentral del av en vanlig, ikke helt ubegrunnet innvending mot Staples' musikk; fraværet av glede i musikken hans. Jada, det er mye av poenget i selve tekstuniverset også. Men hva med gleden over selve musikken? Selv kan jeg aldri huske å ha hørt en såpass dyktig rapper som Staples, som rapper som om det å rappe betyr så lite for ham. Men i grunnen er nok nettopp dette et sentralt poeng i det Staples vil formidle, en slags vri på vår egen Tommy Tees utsagn «Musikk ække viktig», hvor lite viktig selve akten å rappe er, når selve rapmusikken er en tom og falsk fremstilling av virkeligheten.

Illustrert av fjorårets ep «Primadonna», en ambisiøs tohalet fortelling om en fiktiv (?) ung rapper dratt mellom musikkbransjen og gatene. Eller den nær banalt effektive fremstillingen av rapmusikken som trygt distansert underholdning for middelklassen i videoen til hans kanskje fortsatt største låt, 2015-singelen «Señorita». Gatens virkelighet på utstilling, trygt bak skuddsikkert glass, uoverstigelige gittergjerder, som villdyr i dyrehagen. Eller som ... en gullfisk i bolle?

Jepp, dette synes å være metaforen på årets album «Big Fish Teory», som er en tematisk forlengning av hans tidligere utgivelser, men på et musikalsk plan en dels radikal utforskning av nye, elektroniske lydlandskaper, ved hjelp av en uforutsigbar miks av produsenter som britiske Sophie, Miami-DJene GTA og Detroiteksentriker Jimmy Edgar. Kanskje er det åpner dette også, paradoksalt nok, opp for en slags tilnærming og forsoning med gangsterrapen igjen, tekstmessig. Tittelsporet og singelen «Big Fish» har riktignok også noen musikalske nikk til hjembyens lydspor, men da snarere mot den minimale modernismen til dagens lokale klubbrapkonge DJ Mustard.

Apropos minimalistiske grep og DJ Mustard: albumets kanskje beste låt og ukas vers «Rain Come Down» har et flott refreng fra Mustards gamle kompis Ty Dolla Sign, og skiller seg ut med et nokså radikalt grep tekstmessig. Åpningsverset repeteres nemlig to ganger, før vers nummer to kommer som tredjevers. Det er ikke uhørt innen rapmusikken (vi minner om at Ol' Dirty Bastards «Shimmy Shimmy Y'all» bestod av samme vers to ganger og til sist samme vers avspilt baklengs!), men det er definitivt ikke hverdagskost heller. Umiddelbart vil jeg anta at to ting signaliseres ved å repetere et vers på denne måten. Det ene er enkelt nok «hør etter, dette er viktig».

Det andre, mer subtile budskapet er kanskje «hør etter, det ligger noe mer under overflaten her». Men eksakt hva er vanskelig å få øye på, dels nettopp på grunn av Staples karakteristisk kjølige vokal, som består uendret gjennom to repetisjoner av verset. Et vers som riktignok inneholder nikk i uventede hold mot såvel den franske hoodfilmklassikeren «La Haine» som skulptør/installasjonskunstneren Louise Bourgeois, men i første rekke og tilsynelatende med tunga rett frem i munnen (?) allikevel tar for seg en rad klassiske gangsterrap-troper. Toppet med tekstreferanser til både Snoop Dogg og Dr Dre (og et knippe av de klassiske låtene deres sammen);


Ride in the drop top, sun where I think

Might get JFK'd, hope not I pray if

If so, ain't no thang to a G

I feel just like Snoop on Andre Day

I run North Side of the Beach


Det er her verdt å nevne at Vince Staples sist han spilte på Øyafestivalen i 2015, skal ha sjokkert den utsendte journalisten fra et norsk såkalt "urbant nettsted" ved å besvare et spørsmål om Dr Dre, midt oppi den verste «Straight Outta Compton»-hypen, med at han likte (Beats-)hodetelefonene hans. Staples er i det hele tatt en ekspert på å trolle rap-purister, særlig på internett. Med en sarkasme som ofte går over hodene på særlig eldre lesere. Og kanskje er det noe i tonen hans som kan sammenlignes med internettspråkets ekstremt subtile og av og til fraværende markører for ironi og sarkasme, som ekskluderer enkelte, men samtidig skaper en forhøyet intimitet med de som forstår det usagte, som er villig til å godta å la det usagte forbli nettopp usagt? Det er i hvert fall en slående metafor Staples benytter på seg selv helt i begynnelsen av nettopp dette verset:

I'm the man ten toes in the street,
I'm the blood on the leaves, I'm the nose on the sphinx
[vår uthevelse]

Vince Staples spiller på Øyafestivalen kl 20:00 lørdag 12.08. Samme dag kl 17:30 gjør Martin Bjørnersen og Marius Emanuelsen en liveversjon av Vers, altså den spalten du leser nå, på Øyafestivalens Bibliotek-scene.