Hvis vi skal lykkes med å oppnå målene i Parisavtalen må den globale energimiksen domineres av fornybare energikilder. Olje, kull og gass må fases ut, mens sol, vann og vind må inn. Klarer vi ikke det koker vi kloden. Det betyr slutten på mye av livet slik vi kjenner det for en rekke arter og mennesker rundt om på planeten.

En slik erkjennelse skaper problemer for et land som Norge. Ikke bare tjener vi oss søkkrike på olja – vi har også blant de beste forutsetningene for å levere nye teknologiske løsninger i fornybar sektor, særlig innen vann og vind. Det er en vond skvis for norske politikere. Ikke vil de strupe inntjeningen fra det svarte gullet, ikke vil de gå glipp av det grønne.

Den årelange debatten om norsk havvind-satsing går rett inn i kjernen av saken. I Norge har vi kraftoverskudd, så det handler ikke om å endre vår egen energimiks. For å sikre egen forsyning er det ikke behov for en større utbygging av flytende vindkraft til havs.

Men kraftig utbygging av havvind, i form av demonstrasjonsfelt eller fullt ut operative områder, kan så frøene til en ny teknologisk viktig eksportnæring. Problemet er at både kompetansen, selskapene og pengene i stor grad er bundet opp i oljenæringen. En større innfasing av havvind vil ikke bare innebære investeringer i en sektor som foreløpig ikke er på langt nær like lønnsom som olja, men også en innrømmelse av at oljenæringen lever på lånt tid. Det som potensielt sett kan være en svært god cocktail for en ny norsk industridominans, kan ryke på grunn av ubesluttsomhet og halvhjertet innsats fra myndighetene.