ALBUM: Skotten Lewis Capaldi (26) er et godt eksempel på at mye har skjedd i det vi før kalte «platebransjen». Det er definitivt slutt på den tida da du måtte ha en platekontrakt for å slå igjennom.
«Broken By Desire To Be Heavenly Sent»
Lewis Capaldi
Pop
«Søt og sutrete samlebånd-pop.»
Glasgow-fødte Capaldi har gått læretida på bråkete puber. Da førstesingelen «Bruises» ble sluppet i 2017, ble han den usignerte artisten som raskest nådde 25 millioner lyttinger på Spotify. Han har over 36 millioner månedlige lyttere på Spotify og over seks millioner følgere på Instagram.
Debuten «Divinely Uninspired To A Hellish Extent» var mestselgende album i Storbritannia i 2019 og 2020. Fire år seinere er «det vanskelige andrealbumet», «Broken By Desire To Be Heavenly Sent», ute.
Tre ganger nummer en
De tre første singlene har alle toppet de britiske hitlistene, også takket være den nære, dønn ærlige (og langdryge) Netflix-dokumentaren «Lewis Capaldi: How I'm Feeling Now».
«How I'm Feeling Now» er også navnet på albumets siste og beste låt, med en selvransakende Capaldi. Det hjelper ikke at han har egen frossenpizza, Big Sexy Pizza, i to store britiske matkjeder! «So here's to my beautiful life / It seems to leave med so unsatisfied (...) I'm always trapped inside my fuckin' head», «avslører» han.
Capaldi kaller sjøl det nye albumet «no dritt», så vi som anmelder slipper det. I filmen kaller foreldrene «The Pretender» «no dritt». Han er et fenomen, indeed!
Grammy-nominert
«Bruises» passerer snart en milliard lyttinger. Det er godt gjort, men kanskje drar han det litt langt når det seks år seinere høres ut som om han synger oppfølgeren - eller bygger videre på den tre år gamle kanonsuksessen «Someone You Loved».
Den nærmer seg for øvrig tre milliarder avspillinger på Spotify (tjenestens fjerde mest strømmede noensinne) og skaffet ham en Brit Award for Årets sang og Grammy-nominasjon for det samme.
Fenger og berører
Lewis Capaldis stjernestatus er bygd på en ganske enkel formel. Det fenger på sitt vis og det berører. Han trykker på alle de riktige emo-knappene.
Han avbrøt en turné for å gjøre ferdig albumet. Og - den første singelen, «Forget Me», er faktisk et lite brudd med det tidligere mønsteret. Likevel melder det store spørsmålet seg raskt: Hvor interessant er det å «høre den samme sangen om og om igjen»?
Kjærlighet og tap
Det siste er for så vidt helt bevisst fra Capaldis side. Om albumet uttaler han i presseskrivet at han ikke ønsket å skape en ny sound eller gjenoppfinne seg sjøl, og at han bare ønsker å skrive sanger med mye følelser om kjærlighet eller tap. Og det skal han ha, her er det så mye følelser at det bikker kraftig over. Med en viss sangkonkurranse friskt i minnet: Sangene hans høres ut som ti Eurovision-ballader ristet sammen til en.
Triste sanger
Lewis Capaldi er typen som krampaktig forsøker å holde på kjæresten eller tømmer sjela si i bunnløs kjærlighetssorg Emo-tekstene hans er uinteressante, men de treffer åpenbart solid.
Han er fan av Joe Cocker og Paolo Nutini, men han kalles også «Skottlands Ed Sheeran». «Pointless» er ironisk nok skrevet sammen med nettopp Sheeran. Ingen kritikerfavoritt han, heller.
Rørende
Du må altså like kjærlighetssanger og en og annen trist bruddsang for å like Capaldi. En tittel som «Leave Me Slowly» sier det meste, og det er mye rørende kjærlighet i tekstlinjer som dette: «I'm gonna love the hell out of you /Take all the pain that you're going through / I'll bring you heaven if that's what you need / Cause you've always loved the hell out of me» (fra «Love The Hell Out Of You»).
I «Pointless» vekselvis synger og skriker han: «I bring her coffee in the morning / She brings me inner peace (...) Every thing is pointless without you / I light the fire when it's cold out /And she lights up the room / I hope that she'll love me forever / She hopes I'll be back soon».
Det er unektelig litt søtt, men denne gangen mangler sangene som virkelig berører - som «Someone You Loved» tilegnet farmoren.
Tourettes
Akkurat som briten Ed Sheeran ser Capaldi ut som «mannen i gata», en «enkel» fyr som elsker det lille stedet han kommer fra. Han omtaler seg som chubby (lubben), et ord som ikke hadde passert sensitivitetskontrollen om han ikke hadde sagt det sjøl. Han sliter psykisk og lider av Tourettes syndrom, som Tix. Det plager ham veldig.
Det er kanskje også derfor han ikke tar fem pence for å banne i sangene sine, sjøl om det kanskje betyr at de ikke blir spilt på radioen. «When I'm with you, it's like nothing else / Like I could run and tell the Devil to go fuck himself», synger han i «Heavenly Kind of State of Mind».
Monotont
Med sin ofte sparsommelige backing, et piano, en synth, trommer, en 80-talls gitarsolo, et kor og strykere er Capaldi en noe usannsynlig stjerne. Problemet hans ved siden av grunne tekster er at stemmen og kompet som følger alle sangene blir monotont - om du ser bort fra hans tendens til å skrike ut i «smerte» like mye som han synger.
Sangene startet på enkleste vis, med en lap top i sentrum. Det endelig resultatet høres også litt sånn ut, som en komprimert «grøt» nesten blottet for dynamikk.
Fredag 9. juni topper Capaldi plakaten på Neon-festivalen på Bryggeribyen EC Dahls Arena i Trondheim.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
