En fluevekter i animasjonsfilmklassen

Lite originalt om tre fluer på romferd

FILM: «Et lite steg for mennesket, men et stort sprang for menneskeheten». Få begivenheter er blitt dekket så grundig som månelandingen i 1969. Og nå har du mulighet til å se det hele om igjen, sånn halvveis nøye fortalt, gjennom øynene på tre små fluer - i 3D.

«Fly meg til månen» handler om tre fluevenner som kjeder seg. NASA er i ferd med å skyte opp Apollo 11 og fluegutta lurer seg med i raketten. Her skjer det spennende ting som at en ledning løsner og at Buzz Aldrin slår etter dem med neven. Hjemme besvimer fluemor gang på gang av bekymring, men egentlig er hun stolt av fluegutta, som hele insektslekta følger på TV. I tillegg prøver noen sovjetiske spyfluer å stikke kjepper i hjulene for Amerikanerne, som selvfølgelig ikke lar seg pille på nesa. Litt animert imperialisme, altså.

Det er tydelig at agendaen her er å fortelle de yngste om måneferden. Neil Armstrong gjør en opptreden mot slutten av filmen og forklarer oss at fluer selvfølgelig ikke kan fly på månen, men at begivenheten har hatt enorm betydning for menneskeheten. Takk, sier han, for de modige menn. Og sikter mot seg selv.

Men det hjelper ikke på det faktum at Ben Stassens film er lite spennende og at vitsene i beste fall er knusktørre. Animasjonene er detaljrike og søte, men også stive og plastaktige, og minner om en tidlig versjon av dataspillet «The Sims». Og handlingen? Vel, den er oppskriftsmessig.

«Fly meg til månen» er en fluevekter i animasjonsfilmklassen. Det holder dessverre ikke når vi er blitt vant til tungvektere.