En flukt for Tibet

Karmapa, den siste høyt rangerte lamaen i Tibet, har flyktet til India. Med Karmapa har tibetanerne fått en ny potensielt samlende person i eksil.

Den 5. januar ankom den 14 år gamle Karmapa Dharamsala i India, etter en syv dagers strabasiøs flukt gjennom 1400 kilometer hardt vinterklima. Karmapa er den eneste høyt rangerte lamaen i Tibet som er anerkjent av både kinesiske styresmakter og Dalai Lama. Han var kinesernes viktigste og mest profilerte personifisering av religionsfrihet i Tibet. Karmapas flukt er et stort prestisjetap for Kina, og vi kan vente sterke reaksjoner fra kineserne i tiden som kommer. Det har allerede kommet rapporter om at to av de gjenværende munkene i Karmapas kloster i Tibet er arrestert, og at minst ett av hans familiemedlemmer er avhørt.

Det er forventet at Karmapa og hans følge søker politisk asyl i India. Hva slags rolle kan Karmapa få dersom han blir en del av det eksiltibetanske miljøet i India? Og hvordan kan hans flukt fra Tibet påvirke lederne i Beijing og deres Tibet-strategi?

Tibet har siden 1950 vært okkupert av Folkerepublikken Kina. Helt siden Dalai Lamas flukt til India i 1959 har det vært betydelig motstand blant tibetanerne mot kinesisk styre i Tibet. Begrunnet i buddhistisk ideologi, har motstandskampen hatt en ikkevoldelig form, noe Dalai Lama ble tildelt Nobels fredspris for i 1989. Dalai Lama leder en tibetansk eksilregjering fra den nordindiske byen Dharamsala, hvor Karmapa nå befinner seg. Eksilregjeringen arbeider hovedsakelig på to nivåer; med å spre informasjon om dagens situasjon i Tibet (brudd på menneskerettighetene, fengsling uten dom, bruk av tortur i avhør og under soning, og manglende ytrings-, religions-, og organisasjonsfrihet) og med å få i gang en dialogprosess med kinesiske myndigheter for å avklare Tibets fremtidige status.

Dalai Lama har siden slutten av 1980-tallet moderert sine krav til forhandlinger med Kina. I utgangspunktet krevde eksiltibetanerne frie forhandlinger, hovedsakelig at samtaler kun kunne komme i gang uten forutbestemte krav om at løsrivelse fra Kina ikke skulle diskuteres. Dette ble avvist av ledelsen Beijing, og Dalai Lama ble beskyldt for å ville «splitte moderlandet». Etter som årene har gått, er situasjonen i Tibet fremdeles alvorlig og en dialog om endring av kinesisk Tibet-politikk er ønsket, ikke bare fra tibetansk side, men også fra parlamentarikere og diplomater internasjonalt. Dalai Lama har gått bort fra kravet om full løsrivelse og selvstendighet fra Kina. Hans krav nå er reelt autonomi og selvstyre, inkludert religionsfrihet og bruk av tibetansk språk og andre tibetanske kulturelle uttrykk. Likevel avviser Beijing dette initiativet, denne gangen ved å avfeie Dalai Lamas intensjoner som falske. Hvorfor vil Kina fremdeles ikke gå i dialog med den eksiltibetanske regjeringen, og hvordan kan dette påvirkes av Karmapas nylige flukt til India?

Hva vinner Kina ved å vente med å innlede dialog? Det åpenbare svaret er at dagens situasjon er til Kinas fordel; de kontrollerer Tibet, både økonomisk, militært og politisk. Ulempene ved deres nåværende taktikk er at de ikke har støtte i det tibetanske folket (noe Dalai Lama derimot har), og videre at Tibet har blitt en skurring i Kinas internasjonale forbindelser. Det kan se ut som om Kinas Tibet-taktikk er kortsiktig, ettersom de fokuserer på å holde situasjonen i sjakk heller enn å løse den. Men vi kan identifisere et mer langsiktig og vesentlig aspekt av denne ventetaktikken, og dette er knyttet til Dalai Lamas unike posisjon blant tibetanere i dag. Det har lenge vært antatt av forskere og observatører at Beijings «plan» har vært å vente på den 14. Dalai Lamas død (han er 65 år gammel), og på den måten forutsette at Tibet-saken svekkes med hans bortgang.

Hvorfor er Dalai Lama så viktig for kinesiske myndigheter at de kan basere sin Tibet-politikk på hans bortgang? Er det sannsynlig at Tibet-saken dør med den 14. Dalai Lama? Dette må sees i sammenheng med Dalai Lamas sentrale rolle for tibetanerne, både i eksil og i Tibet i dag. Tibetanere er ikke en homogen gruppe, og det er ikke uproblematisk å definere dominerende kriterier for nasjonal identitet. Det er store regionale forskjeller, både i bruk av språk, kulturelle uttrykk, og religionsutøvelse. Likevel er det religion, dvs. buddhisme, som trekkes frem blant tibetanere som viktigst for å definere en tibetansk nasjonal identitet. Dalai Lama, som en religiøs leder, samler tibetanerne og deres politiske engasjement. I tillegg er det ingen tvil om at Dalai Lama spiller en avgjørende rolle for å etablere en interesse og sympati for Tibet internasjonalt. Begge disse funksjonene er vesentlige å opprettholde for en fremtidig løsning av problemene i Tibet.

Karmapas flukt fra Tibet, og dermed fra kinesisk styre der, er et tap for Kina. Det betyr ikke bare at deres kroneksempel på en «patriotisk lama» tydeliggjør manglende religionsfrihet i Tibet, men også at myndighetene ikke har kontroll over sine egne. Videre forskyver Karmapas flukt tidsaspektet ved Beijings ventetaktikk. Den planen vi kan anta at Beijing har hatt, nemlig å holde situasjonen i Tibet i sjakk til den 14. Dalai Lama dør, kompliseres med Karmapas flukt. Det politiske vakuumet som man forutsetter at vil komme etter en Dalai Lamas død til den neste inkarnasjonen har blitt gammel nok til å være politisk operativ, har nå fått en mulig løsning med Karmapa. Den 14. Dalai Lama kan forventes å leve 10{ndash}20 år til. Karmapa med sine 14 år vil ved Dalai Lamas bortgang sannsynligvis være gammel nok til å ha fullført sine buddhistiske studier og dermed kunne vie seg til politisk arbeid. I et slikt scenario vil Karmapa, som den eneste tenkelige kandidaten per i dag, kunne fylle de viktigste rollene Dalai Lama har, nemlig som samlende person for tibetanere i eksil (og i Tibet) og som det tibetanske folkets representant i det internasjonale samfunnet. Karmapa regnes som religiøs leder for minst 200000 bare i Vesten, og dette antallet vil øke med hans tilgjengelighet. Han er også meget høyt respektert blant tibetanere fra alle de ulike buddhistiske skolene, og viste selv et ønske om forsoning heller enn splittelse mellom skolene da hans første gjøremål i India var en audiens hos Dalai Lama. Dersom Karmapa inkluderes i Dalai Lamas politiske arbeid i årene fremover, vil han kunne sikre kontinuitet i presset for å forhandle frem en akseptabel løsning for Tibets fremtid. Kina vil dermed måtte forholde seg til en sterk Tibet-lobby mye lenger enn de kunne ønsket.

Sett i dette perspektivet vil Kina bli tvunget til å endre strategi for hvordan de skal forholde seg til Tibet-problemet, og til det internasjonale presset som kommer om en forbedring av situasjonen der. Det er å håpe at Kina, etter at reaksjonene på prestisjetapet som vil komme har normalisert seg, gir etter for presset og vil gå i dialog med den tibetanske eksilregjeringen. Karmapas flukt gir tvetydige signaler for en fremtidig dialog, fordi flukten i tillegg til å kreve endringer i Beijings strategier, vil forverre relasjonen mellom eksilregjeringen og Beijing i en stund fremover. I mellomtiden er det internasjonale aktørers ansvar å følge utviklingen i Tibet nøye, for det er sannsynlig at Kina vil stramme inn ytterligere i Tibet. Likeledes vil det være interessant å følge Kinas reaksjoner overfor India, dersom Karmapa blir innvilget politisk asyl der. Kina har allerede sendt en oppfordring til India om å avslå en eventuell søknad fra Karmapa, hvilket setter India i en vanskelig diplomatisk situasjon. Hvilke konsekvenser Karmapas flukt vil få er vanskelig å spå i dag, men det er sannsynlig at guttens valg vil påvirke internasjonal politikk i en større grad enn vi har blitt forespeilet i media hittil.