FLYKTNINGSTATUS: Farida-saken som behandles på ny i Oslo tingrett denne uken. For at status som flyktning skal opphøre må det vurderes om det har skjedd «en vesentlig og stabil endring» i sikkerhetssituasjonen i hjemlandet, skriver artikkelforfatter. Foto: privat
FLYKTNINGSTATUS: Farida-saken som behandles på ny i Oslo tingrett denne uken. For at status som flyktning skal opphøre må det vurderes om det har skjedd «en vesentlig og stabil endring» i sikkerhetssituasjonen i hjemlandet, skriver artikkelforfatter. Foto: privatVis mer

Debatt: flyktninger

En flyktningstatus kan i prinsippet komme til å vare livet ut

Er Greve misforstått i flyktningdebatten?

Meninger

Tidligere dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), Hanne Sophie Greve, skrev 27. januar 2016 en mye omtalt kronikk i Aftenposten: «Alle flyktninger har ikke rett til å bli værende». Kronikken har blitt brukt til å legitimere oppfatninger det ikke er dekning for, blant annet om opphør av flyktningstatus.

Greve skrev: «En flyktning har krav på asyl som nødhjelp, men kan ikke kreve permanent bosetting i et nytt land». I dette ligger at ingen flyktninger har noe rettskrav på å bli gjenbosatt (overført) som kvoteflyktning i et mottakerland og at asyl er en midlertidig ordning.

Da tidligere statsråd Sylvi Listhaug presenterte regjeringens innstramminger av 5. april 2016, erklærte hun at alle lovforslag var innenfor Norges folkerettslige forpliktelser. Høringsuttalelser fra blant andre FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og Utlendingsnemnda mener noe annet.

For å underbygge at regjeringen hadde handlingsrom til å gjennomføre innstrammingene uten å bryte folkeretten, og at menneskerettene er skjønnspregede regler med rom for ulike meninger eller tolkninger, ble det skapt et inntrykk av uenighet mellom Greve og UNHCR.

Greves kronikk, som først og fremst dreier seg om kvoteflyktninger, ble satt opp mot UNHCRs høringsuttalelse til et lovforslag som gjaldt noe helt annet: Vilkårene for permanent oppholdstillatelse.

UNHCR omtaler tradisjonelt tre varige løsninger for flyktninger: frivillig tilbakevending til hjemlandet, gjenbosetting som kvoteflyktning i et tredjeland eller lokal integrasjon i fluktlandet. Greve beskriver tilbakevending til hjemlandet som hovedløsningen for flyktninger.

Resten av kronikkteksten dreier seg mest om én annen løsning: Gjenbosetting som kvoteflyktning. Det er som Greve påpeker ment å være en permanent løsning, etter avtale mellom gjenbosettingsstatene og UNHCR. Ingen flyktning har rett til å bli gjenbosatt som kvoteflyktning.

Da Stortinget skulle ratifisere flyktningkonvensjonen i 1952 ble det fremhevet at UNHCR skulle søke å oppnå en endelig løsning på det såkalte flyktningproblemet «enten ved å hjemsende flyktningene» eller «ved å få dem opptatt i nye samfunn».

Den tredje løsningen, lokal integrering i fluktlandet, nevnes ikke i Greves kronikk. Men retten er nedfelt i flyktningkonvensjonen artikkel 34. Etter hvert som tiden går, forutsetter en lojal oppfyllelse av forpliktelsene i flyktningkonvensjonen at statene så vidt mulig letter «flyktningers assimilering og erverv av statsborgerskap».

Det interessante spørsmålet ved vurdering av opphør av flyktningstatus er derfor ikke om alle flyktninger har rett til permanent opphold (eller som kronikktittelen sier; «har rett til å bli værende»). Det har alle åpenbart ikke.

De rettslige interessante spørsmålene er hvilke vilkår som må være oppfylt for at en person ikke lenger skal ha rett til fortsatt opphold på grunnlag av en status som flyktning. Og om og når noen kan forventes å returnere til hjemlandet. I slike tilfeller kan det bli aktuelt med tvangsretur, dersom flyktningen ikke returnerer frivillig.

Greves kronikk bidrar i liten grad til å opplyse denne problemstillingen. Den handlet om noe annet. Kronikken belyser imidlertid et sentralt problem ved norsk praksis for opphør av flyktningstatus, som i høst er påpekt i en rapport fra Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Redd Barna og Fellesorganisasjonen (FO).

Kronikken underkommuniserer, i et avsnitt som ble fremhevet av Listhaug, hva som skal til for at flyktningstatus skal opphøre:

«En flyktning har krav på asyl. Dette er imidlertid pr. definisjon et temporært eller tidsavgrenset opphold utenfor egen stat. Asyl har man krav på så lenge man fortsatt har begrunnet frykt for urettvis forfølgelse, eller det kan være livsfarlig om man returneres til eget land.»

Det er en kjerne av sannhet i at flyktningstatus «pr. definisjon [er] et temporært eller tidsavgrenset opphold». Men utsagnet er samtidig upresist, og kan føre til feil rettsforståelse.

Flyktningstatus kan prinsipielt og som et utgangspunkt anses som en midlertidig løsning, som vedvarer til beskyttelsesbehovet opphører i tråd med konvensjonens opphørsregler. Men verken flyktningdefinisjonen (flyktningkonvensjonen artikkel 1 A 2) eller reglene om opphør av flyktningstatus inneholder noen egentlig tidsbegrensning av status som flyktning.

Flyktningbegrepet legger opp til en fremtidsrettet vurdering. Selv om en nasjonal oppholdstillatelse på grunn av flyktningstatus kan gjøres midlertidig, kan man ikke på forhånd bestemme hvor lenge en status som flyktning skal vare. Den kan i prinsippet komme til å vare livet ut, hvis situasjonen i flyktningens hjemland ikke forbedres og flyktningen ikke innvilges nytt statsborgerskap.

Greve kan forstås slik at flyktningstatus (omtalt som «asyl») opphører hvis man ikke lenger «har begrunnet frykt for urettvis forfølgelse». Det vil si en speilvending av det forhold som lå til grunn for at personen ble gitt asyl (beskyttelse) i fluktlandet. Høyesterett har i Farida-saken avvist en slik forståelse.

Det Greve beskriver er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at status som flyktning (og rett til å bli værende i Norge) skal opphøre. Det må i tillegg vurderes om det har skjedd «en vesentlig og stabil endring» i sikkerhetssituasjonen i hjemlandet, omtalt som dobbeltgarantien mot for tidlig opphør.

Ifølge Greve er flyktninginstituttets bærende idé nødhjelpsordningen. Hun framholder at «den må det ikke rokkes ved». Det er jeg enig i. Men det må heller ikke rokkes ved opphørsreglene i flyktningkonvensjonen, slik regjeringens praktisering av regelverket overfor somaliske flyktninger dessverre gjør. Det hadde derfor vært viktig å vite om Greve selv er komfortabel med hvordan regjeringen har brukt hennes innlegg, eller om hun mener seg feiltolket eller misforstått.


André Møkkelgjerd er i medforfatter av rapporten som omtales i innlegget. Advokatfirmaet Sulland vil representere NOAS som partshjelper i et søksmål som omtales i rapporten.