LAMPEDUSA:  Ofrene etter et forlis som drepte 360 flyktninger fra Libya. Bildet fra Lampedusa flyplass 5. Oktober 2013. Foto: Alberto Pizzoli/ AFP /NTB Scanpix
LAMPEDUSA: Ofrene etter et forlis som drepte 360 flyktninger fra Libya. Bildet fra Lampedusa flyplass 5. Oktober 2013. Foto: Alberto Pizzoli/ AFP /NTB ScanpixVis mer

En flytende kirkegård

Det er slutt på redningsaksjonen i Middelhavet

Meninger

Europa brenner ikke. Det er ikke flammene som freser i kartet, i byene og skogene. Det er vannet som slår inn mot strendene og klippene, fra Gibraltar til Genova.

Det er bølgene fra det en representant i FN kalte «en flytende kirkegård» i Middelhavet.

Den 1. november avsluttet Italia aksjonen Mare Nostrum, som tok mål av seg å redde flest mulig flyktninger fra døden. Hittil i år har man klart å redde 150.000 mennesker fra skrøpelige eller kantrede båter.

Hvor mange som har dødd på veien er det egentlig ingen som vet, men ihvertfall 3000 mennesker er registrert omkomne mellom nord-Afrika og Europa, bare hittil i år. Legger man til alle de tusen som reiser fra vest-kysten av Afrika mot Kanariøyene stiger tallene.

De humanitære sidene ved dette er vanskelig å ta innover seg. Det samme er de ufattelige lidelsene. Hvam kan forestille seg den gruen disse menneskene må føle, der de sitter tettpakket ombord i usikre småbåter? Redselen der de flyter av sted i den enorme ørkenen havet utgjør?

Hvem kan forestille seg den desperasjonen som ligger bak? Hva slags tilværelse rømmer man fra, når det å miste livet virker som en rimelig risiko?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva flykter de fra? Hva får en mor eller far til å ta med seg et småbarn, betale alt de eier, og sette avgårde over bølgene fra Nord-Afrika?

Svaret er krigen i Syria. Det er krigen i Gaza. Det er diktaturet i Eritrea. Svaret er bilbomber i Irak og det er fattigdom i Mali. Borgerkriger, arbeidsløshet og håpløshet.

Svaret er drømmen om at det skal finnes et annet og bedre liv, et annet sted.

Det er grunnen til at mennesker alltid har flyttet på seg, og alltid vil gjøre det.

Mens jeg skriver dette på et skranglete tog mot Sørlandet, er det mer enn femti millioner mennesker som er på flukt. Akkurat nå.

De går på rekke og rad over fjellpass i Afghanistan. De på et lasteplan i Sahara. De skjuler seg i en trailer, en container. Akkurat nå.

Vår tid har det største antallet flyktninger siden andre verdenskrig. Hvorfor avsluttes da Mare Nostrum, en operasjon som har reddet så ufattelig mange liv? Fordi det ikke er midler nok.

Italia har bedt om hjelp, men føler at står alene, at de må ta en altfor stor del av ansvaret, for det som egentlig er et felleseuropeisk ansvar. Italia har også truet med å trekke seg fra Dublinavtalen, en europeisk avtale som gjør at asylsøkere som får avslag kan sendes tilbake til det første landet der de de ble registrert.

Det er bare en geografisk tilfeldighet at dette er land som Italia, Spania og Hellas. Noen av landene som har tatt størst skade av finanskrisen.

Den italienske redningsaksjonen er erstattet av det felleseuropeiske Frontex-programmet som man for tiden kan få et innblikk i gjennom den norske TV-serien «Drømmen om Europa».

Idag kom en dom fra menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg som slår fast at det er i strid med menneskerettighetene å sende sårbare asylsøkere til Italia uten å forsikre seg om at de blir tatt vare på.

Bakgrunnen var at Sveits ville tvangssende en afghansk familie med seks barn til Italia uten noen garanti for at det fantes kapasitet til at de kunne bli tatt vare på.

Så langt i år har norske myndigheter sendt minst 432 asylsøkere tilbake til Italia gjennom Dublin-avtalen. Mange av dem var barn under fem år. Dommen viser blant annet til at mangelen på mottaksplasser gjør at mange flyktninger ender med å bo på gata.

Jeg mener ikke at det er noen enkle svar på spørsmålene om demografi og emigrasjon. Jeg mener bare at man ikke kan sende barnefamilier til et liv på gata og late som ingenting.

Man kan ikke si at migrasjonshistorien skal stoppe med oss, for folk vil fortsette å komme. Gamle kriser er uløst. På toppen av dem kommer flere nye. Og i tillegg til de akutte krisene kommer fattigdommen. Er Europa uten skyld der? Hvordan er det med eksportsubsidier fra Vesten? Hvordan er det med tollmurer og økonomiske ordninger som hindrer utviklingsland i å foredle kakaoen selv, og bygge opp en grunnindustri? Hvilken vei strømmer egentlig pengene?

På søndag kunne en norsk hjelpearbeider fortelle om synet av en voksen mann som fløt forbi ham i Middelhavet. I hånden holdt mannen fremdeles datteren i hånden.

Hvor mange potensielle vitenskapsfolk, musikere og ingeniører ligger på bunnen av Middelhavet? Samtidig, tenker man. Vi kan vel ikke slippe inn alle? Det gjør vi heller ikke, men i syv av ti saker som blir klaget inn, får avviste asylsøkere medhold.

Det er en grunn til at folk er her. Man reiser ikke i årevis, lever på aller enkleste vis, og jobber til luselønn fordi man vil, men fordi man må.

Folk forlater ikke sine ingeniørjobber og designleiligheter for å komme til Europa og selge solbriller på stranden og bo i skur. Det er ikke for moro skyld at noen velger å jobbe svart, vaske biler for tjue kroner timen, og sove på en madrass i en leilighet med fremmede.

Det er heller ikke slik at de fleste flyktninger i verden blir tatt imot av Europa. De aller fleste blir tatt imot av land i den tredje verden, eller de er internt fordrevne, som flyktninger i eget land. I følge FNs oversikt er det Libanon som topper statistikken over mottaksland, med 739 772 flyktninger i 2013. Så kommer Jordan på andre plass, med 671 000, etterfulgt av Tyrkia. Irak. Egypt. På sjetteplass; Kongo. På åttende plass; Tsjad, etterfulgt av Uganda, Mauritania og Sør-Sudan.

Det første europeiske landet på denne listen, ja det første vestlige landet i det hele tatt, er Sverige, på 12. plass.

Dette er altså ikke et spørsmål om hvor snille vi skal være. Det er et spørsmål om hvor ansvarlige vi skal være. Vi kan si at det ikke burde ha vært kriger. Vi kan si at det ikke burde ha fantes overgrep og fattigdom og håpløshet.

Vi kan lukke øynene, men bølgene vil fortsette å rulle inn mot strendene våre, og slipe sanden stadig finere.

Mennesker vil fortsette å sette seg i trange båter i ly av natten. Unge menn vil fortsette å synke mot bunnen, og bli liggende i mørket.

Europa brenner ikke, men sjøvannet renner nedover speilene våre. Det sildrer ned trappene, og fyller opp veiene, og i skvulpingen mellom husene ligger spørsmålet: Hvor lite menneskelige kan vi tillate oss å være, før vi mister vår menneskelighet? Hvor lenge kan vi lukke øynene å late som ingenting? Hvor lenge?