Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

En folkefiende

Er Ulrik Imtiaz Rolfsen den største trusselen mot integreringen? spør Geir Ramnefjell.

Kommentar

«Hvorfor i all verden skal han gifte seg med en jente fra Pakistan?» 

Jeg skjønte ingenting da jeg så på sosiale medier at Abubakar Hussain, twitter-personlighet før han seinere fikk sitt eget talkshow på NRK, «Tabu med Abu», var på vei til foreldrenes hjemland for å delta i sitt eget bryllup. Var det en slags avansert spøk? Et komisk lag som jeg ikke fikk helt taket på?

Nei, det var ramme alvor. Og etter å ha sett Ulrik Imtiaz Rolfsens dokumentar «Frivillig tvang» i NRK Brennpunkt i forrige uke, hvor Abu var et av intervjuobjektene, skjønner jeg litt mer av det. Uten at jeg blir urolig.

Men da reagerte jeg visst feil. Skal man dømme etter stormen av kritikk mot programmet den siste uka, så skulle jeg ha blitt panisk av redsel. Rolfsen er nærmest en fare for integreringen, han nører opp under fordommer, fordi han stadig pirker borti æreskultur og undertrykking. Han studerer kollisjonen mellom norsk, dekadent, liberal kultur og tradisjonell, pakistansk klan-kultur der fornuftsekteskap i mer eller mindre tvungne former er en del av rammene for handlingsfrihet som vi her i Norge har vanskelig for å forstå - og i mange tilfeller godta.

«Det er ikke faren min som gjør det vanskelig å være en norskpakistaner i Norge. Det er du, Ulrik Imtiaz Rolfsen», skriver en videregåendeelev på Aftenpostens debattsider.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er kraftig kost.

Ulrik Imtiaz Rolfsen er blitt en omstridt skikkelse i en del innvadrermiljøer. Det kan nesten virke som om noen ser på ham som en slags agent for Hege Storhaug og Human Rights Service, eller en mini-Per Sandberg i forkledning. Verre enn det: Som gjennom sin virksomhet som filmskaper spekulerer i og dyrker fordommer for å få et heftig utgangspunkt for konfliktene i filmene sine.

Da han rykket ut på Facebook i forrige uke og sa han ønsket å lage en ny dokumentar, som en oppfølger til «Frivillig tvang» der han ville møte og skildre livene til de vellykkede og integrerte norskpakistanerne - reagerte folk med hån og avsky. En sentral, norskpakistansk journalist hevdet i debatt-tråden under at Rolfsen måtte være ironisk. Her gjaldt det å ikke gå i fella.

Dette nærmest unisone offentlige avstandstagendet virker saueflokkpreget og rent ut sagt tåpelig. Men kanskje mest av alt er det skuffende.

Kritikerne mener at Rolfsen får det norsk-pakistanske miljøet til å framstå som en homogen gruppe, på feil premisser. Men ironisk nok er det de selv som bidrar til det, ved å tale med én stemme. På den måten dyrker de en fortielsesstrategi som har dette merkelige premisset: Du kan ikke ta opp noe som er problematisk, fordi det kan skade gruppa. I alle fall ikke uten at du samtidig, med et like stort antall minutter i dokumentaren din, forteller om de som ikke har det dårlig. For da blir gruppa, som helthet, presentert riktig.

«Rolfsen viser ikke hele bildet», sies det. Det er riktig, men Rolfsen har et annet, og minst like viktig utgangspunkt: individene. Deres mulighet til å bestemme selv over sine egne liv.

Eksemplene han bruker i dokumentaren er fire norskpakistanere som i ulik grad føler seg bundet av tradisjonen. Abu, som ikke har følt seg tvunget, men selv har kjent på en forpliktelse om å gifte seg med en pakistaner. Men som selv ikke kommer til å øve samme press på sine barn. Atiqa, som føler seg fri til å ta utdanning og stort sett ta de valgene hun vil, men som vil høre på foreldrene sine når hun skal gifte seg. Atten år gamle Hassan, som ikke liker annet enn pakistanske jenter som er opptatt av islam, som ikke liker «ytringsfrihet, bla, bla,bla», og som ikke vil at hans barn skal leve noe annerledes enn ham. Og Fatima. Som ble lurt til Pakistan som tenåring, banket opp, tvangsgiftet, voldtatt og terrorisert av sin egen familie.

Altså variasjoner fra det ganske «normale» til det avskyelige overgrepet som Fatima er blitt utsatt for - og som viser det store spennet i måten kulturforskjeller og press spiller seg ut. Her, i Norge.

Og som peker på helt åpenbare samfunnsmessige utfordringer. Lege og leder i LIM (Likestilling, integrering, mangfold) Tina Shagufta Kornmo sier i intervjuet etter dokumentaren: «Det er håp for Hassan, hvis han møter noen som korrigerer ham. (...) han viser hvor viktig det er med et sammensatt bosettingsmønster».

Ulrik Imtiaz Rolfsens dokumentar er viktig fordi den undersøker fordommer, og viser konkret hvordan kultur påvirker livene til mange norskpakistanere. Det er det viktig at vi forstår, og diskuterer. I alle fall hvis vi ønsker å skape et best mulig multikulturelt samfunn.