En folkekonges liv

«KONTAKTEN MED

den spanske kongefamilien var liten. De var jo katolikker», sa en gang kong Olav da han ble spurt som sine forbindelser i den europeiske kongelige familie. Det var bare halve sannheten. Gjennom størstedelen av det forrige århundre var Borbonerne enten abdisert eller støtt ut av det demokratiske fellesskapet i de europeiske kongefamiliene. Som et skadeskutt dyr blir isolert fra flokken, vendte de kongelige sine spanske slektninger ryggen. Det ble en belastning å ha med dem å gjøre.

Derfor vet vi relativt lite om kong Juan Carlos' liv fra tiden før han nærmest egenhendig slo ned et militærkupp i februar 1981 og førte det spanske monarkiet over i en ny fase. Nå har den formidable Iberia-historikeren og Franco-biografen, LSE-professoren Paul Preston gjort oss klokere om denne tiden. Hans bok om kongen kom ut på spansk først, lå i lang tid på bestselgerlistene og har skapt temperamentsfull debatt om nye sider ved Spanias historie. Nå først foreligger biografien på engelsk.

9. November 1948 ankom den ti år gamle Juan Carlos Madrid som følge av en slavekontrakt mellom den eksilerte tronarvingen Don Juan og Franco, Spanias diktator fra 1936. Fem år tidligere hadde kong Alfonso XIII blitt tvunget til å reise fra Spania etter en serie med uheldige politiske manøvrer. Kongssønnen, den liberale Don Juan, trodde han satset riktig da han støttet vestmaktene under annen verdenskrig, i forventning om at Storbritannia og USA ville bidra til å gjenreise monarkiet i Spania. Men kommunistfrykten hos de allierte var sterkere enn respekten for det spanske kongedømmet og Franco ble værende ved makten. Diktatoren tilga aldri Don Juan hans liberale syn og heller ikke hans engelske kontakter, men kunne godt tenke seg en kongelig protesjé, ikke minst for å holde de mange monarkistene i Spania i sjakk.

SLIK BLE DEN

unge Juanito brakt til Spania og tatt i skole av diktatorens nærmeste medarbeidere, tilårskomne og humørløse fascister som gjorde sitt beste for å avle frem en Franco-kloning. Resultatet ble et kongelig image som den senere kongen måtte lide for til langt inn på 1980-tallet. Han var på folkemunne dum og svært reaksjonær. Atskilt fra sine foreldre og søsken og nærmest holdt i pant, ble det unge kongsemnet utsatt for dårlige og ultrakonservative lærere, isolert i spesialklasser opprettet for å skjerme ham for demokratisk påvirkning. Hans militære karriere ble besluttet uten at han ble rådspurt. Da Franco i 1969 gjorde det klart at han hadde til hensikt å hoppe over Don Juan i Spanias kongerekke, bidro han til splid i forholdet mellom far og sønn. Men selv ikke hos Franco var det bare støtte å hente. Da diktatorens datterdatter giftet seg med en slektning av arveprinsen, spilte diktatoren de to kongelige ut mot hverandre og påførte Juan Carlos offentlig den ene ydmykelsen etter den andre.

Basert på Prestons grundige forskning kan det, etter mer enn 40 år, løftes slør av en familietragedie som heller ikke gjorde noe for å bedre forholdet innad den spanske kongefamilien. Mens Juan Carlos var på ferie hos sin familie i Portugal i 1956, ble hans fire år yngre bror Alfonsito drept i en skyteulykke. Det fremstår nå som mer enn sannsynlig at det var tronarvingen som hadde fingeren på avtrekkeren på våpenet som drepte broren. Prestons kilde forteller at mens den sønderknuste faren lå på gulvet og holdt omkring sin døde sønn, snudde han seg mot Juan Carlos og sa iskaldt: «Sverg på at det ikke var med vilje at du gjorde det!» Episoden satte dype spor hos prinsen, men ble selvsagt tiet i hjel av den Franco-kontrollerte pressen.

PRESTONS STØRSTE

fortjeneste er en grundig skildring av de dilemmaene som Juan Carlos har måttet leve med. Så lenge Franco levde var han gjenstand for konstant overvåkning av etterretningstjenesten. Ingenting kunne han foreta seg uten at diktatoren fikk kjennskap til det. Hans forsiktige antydninger om spansk demokratisering var alltid ispedd ros av diktatoren og seierherrene fra borgerkrigen. Han omga seg med reaksjonære offiserer, men flørtet med liberale politikere. Respekten for sin fars krav på tronen måtte veies mot hans egne ambisjoner og vissheten om at han som Francos yndling var den eneste som kunne føre monarkiet i Spania videre.

Da Franco døde i 1975 og overlot kongen sin enevoldsmyndighet, var det få, om noen, som hadde regnet med at han var eslet til å føre landet inn i en ny tid. Kongen gikk da også lenge under navnet Juan le Bref, (Juan den kortlivde). I løpet av noen hektiske år hadde han likevel egenhendig bidratt til at det ble arrangert folkeavstemming, frie valg og til at Spania fikk en demokratisk grunnlov. Innsettingen av francisten Adolfo Suarez' tross alt reformvennlige regjering, var langt på vei kongens verk, likeså legaliseringen av kommunistpartiet, som igjen førte til at partiet forlot sin republikanske plattform. Kongens status nøytraliserte de militære styrkene, for offiserene så på reformene med avsky. Selvstyreprosessene i Katalonia og Baskerland ble igangsatt. Juan Carlos brukte sin, og dronning Sofias, posisjon til omfattende reisevirksomhet innenlands og ikke minst til å knytte internasjonale kontakter på høyt plan. Med kongeparets hjelp bidro Spania blant annet til demokratiseringsprosessene i en rekke latinamerikanske land.

KONGENS AUTORITET

blant de militære gjorde det da også mulig for ham å slå ned statskuppet til oberstløytnant Tejero og general Armada, kongens tidligere betrodde venn og medarbeider. Om Juan Carlos ble kronet i Madrid i 1976, ble han folkekonge i 1981. 23. februar fikk han avbrutt en squashtime med nyheten om at landets folkevalgte og regjeringen ble holdt fanget i Cortes, landets nasjonalforsamling. Fra la Zarzuela, kongens residens utenfor Madrid ledet han kampen mot kuppmakerne iført treningsdress. Vi kjenner historien fra innsiden gjennom José Luis de Vilallongas autoriserte biografi fra begynnelsen av 90-tallet, men Paul Preston utvider perspektivet til også å dreie seg om spekulasjonene om at kongen selv skal ha vært medansvarlig for kuppet.

Gjennom 80- og 90-årene bidro Europas siste konge med betydelig politisk makt til sin egen vingeklipping. Makten ble oppgitt til fordel for spansk folkesuverenitet. Det som var igjen av politisk innflytelse brukte kongen bak kulissene for å bringe Spania inn i NATO, et trekk som først og fremst må forstås som et ledd i å tilføre det spanske offiserskorps demokratiske impulser fra andre vestlige land. Han lyktes i 1982.

FOR SPANIAS KONGE

har livet vært fylt av tautrekking, konspirasjon og manøvrering i et politisk terreng som ingen andre moderne europeiske monarker har opplevd maken til. På det personlige plan var stikkordene plikt, disiplin, diplomati og posisjonering. Mellom ultra-nasjonalisme og internasjonalisme måtte han tilrane seg en plass i offentligheten. I dag er kongens kamp flyttet til et umodent og grafsete pressemiljø som nyter sin frihet etter Franco-tiden med uinnskrenket å jakte på kongehuset. I et slikt landskap hadde den såkalte undertøysmodellen fra Norge i dobbelt forstand aldri en sjanse.

Paul Preston, Juan Carlos, A People's King, HarperCollins, London 2004