ORGANISASJONENS MANN: Haakon Lie var i store deler av forrige århundre Arbeiderpartiets bakspiller. En mann omgitt av myter og
konspirasjonsteorier. I går kom biografien om han. Foto: Heiko Junge/SCANPIX
ORGANISASJONENS MANN: Haakon Lie var i store deler av forrige århundre Arbeiderpartiets bakspiller. En mann omgitt av myter og konspirasjonsteorier. I går kom biografien om han. Foto: Heiko Junge/SCANPIXVis mer

En følsom råtass

Hans Olav Lahlums biografi er som Haakon Lie selv: Kunnskapsrik, velformulert og kraftfull, men avgjort med visse svakheter.

||| BOK: «Jeg har aldri sett min far sint på noen. Bortsett fra en gang på et folkemøte, da han verbalt nesten drepte kommunisten Johan Strand Johansen.»

Ordene fra Haakon Lies eldste datter bruker Hans Olav Lahlum i sin beskrivelse av en mann med varme følelser og en mild form i møte med sin familie, sine venner og samfunnets svakeste, men som kunne være nådeløs i møte med sine politiske motstandere. Strand Johansen er bare ett av bokas eksempler. Han hadde sittet i fangenskap og mistet sin kone under krigen, og var i klar mental ubalanse. Haakon Lie visste dette, og han visste å utnytte det for å drive temperaturen opp og slå Strand Johansen fullstendig i stykker i debatten.

Disse sidene ved Haakon Lies personlighet er bare ett av flere forhold som gjør ham til et utfordrende biografisk emne. Lie var gjennom store deler av sitt politiske liv, særlig i åra som partisekretær, en organisasjonens mann, en bakspiller omgitt av myter og konspirasjonsteorier. Som delvis selvbiografisk historieskriver skapte han fra 1970- og 1980-åra konkurrerende bilder, som fikk gjennomslagskraft gjennom hans formidlingsevne. Og ikke minst har hans lange liv vært levd gjennom dramatiske bruddpunkter både i Arbeiderpartiet og landets historie. Haakon Lies biografi er derfor et privilegert utgangspunkt til å studere hvilke ideer, krefter og interesser som har formet veiene til dagens Norge

Lahlum kommer godt fra utfordringen. «Historien, mytene og mennesket» er en grundig, velskrevet og kunnskapstung bok. På sitt beste gir den en dyp forståelse ikke bare av mennesket og politikeren Haakon Lie, men også av den politiske retning hans parti valgte i avgjørende øyeblikk.

Den første delen, barndom, oppvekst og politisk virke fram til tidlig på 1930-tallet, er ikke blant bokas beste; den er stedvis upresis med enkelte faglige feilskjær. Derimot tegnes framveksten av Lies antikommunisme og generelle utenrikspolitiske orientering med kyndig varsomhet. Her legges lag på lag gjennom hjemlig partistrid, opplevelser på reiser til Sovjetunionen og til borgerkrigens Spania, gjennom oppholdet i USA gjennom krigsåra, og ikke minst kommunistenes maktovertakelse i Praha våren 1948.

Haakon Lies ubestridelig viktige rolle for eksempel i NATO-striden blåses aldri opp; men hans erfaringer og synspunkter kontrasteres varsomt mot dem som preget de øvrige personene i partiets indre krets. Også i de seinere diskusjonene omkring personforhold i partiledelsen, særlig i de politiske brytningene fra annen halvdel av 1950-tallet og inn i 1960-åra, imponerer Lahlum i måten han skriver historie i stort gjennom de politiske orienteringene til Haakon Lie og hans nærmeste venner og kolleger.

Konflikten mellom Einar Gerhardsen og Haakon Lie står naturligvis sentralt i boka. Lahlum forsøker seg ikke på det ugjørlige, å komme til bunns om hvem som hvisket hva på partiets landsmøte i 1967. Vurderingene av oppgjørene mellom de to er balanserte, men formuleringer er farget på en måte som Lie-siden nok har størst grunn til å glede seg over.

Lahlum skyver også fram en del positive, mindre belyste sider ved Lie: Hans sterke innsats for svake i og utenfor landet, og hans varme omsorg for enkeltmennesker han traff på sin vei. Noe glansbilde får vi likevel ikke av Lie, heller ikke av privatpersonen. Haakon Lie kunne lett snu ryggen til vanskelige temaer knyttet til dem som sto ham nær:

Da Lies ord bidro til å felle statsminister Oscar Torp, hans venn og støttespiller, var dét av hensyn til partiet, et hensyn som sto over personlige sympatier. Men Torp døde ensom og tilsidesatt noen år seinere, uten at Lie noen gang tok initiativ til å snakke ut om det som var skjedd.

Lies skilsmisse omtaler Lahlum kort, rent og omsvøpsløst. Under krigen innledet Lie et utenomekteskapelig forhold som ble avbrutt da han i 1945 flyttet hjem, men så gjenopptatt i det skjulte i 1947. Våren 1951 bygget Lie og hans første kone, som aldri sluttet å elske sin Haakon, ei hytte nummer to, som hun ikke forsto hva de skulle bruke til. Men det visste Haakon; det var denne han og hans nye kone overtok da hans beslutning om brudd ble bekjent noen måneder seinere.

Haakon Lie fortalte Lahlum at den tyngste veien han hadde gått, var inn til datterens rom for å fortelle at han skulle flytte hjemmefra. Dette er av de få stedene i boka at Lahlum bruker 103-åringens utsagn mot ham selv, ved tørt å nevne at veien ble så lang at han aldri tok den. Hans datter våknet en morgen til at faren var reist og ikke ville komme tilbake.

Mange vil ha forventninger til at Lahlum skal bringe avsløringer av Lies maktbruk, politiske overvåkning, grenselandsaktiviteter i forhold til USA og Israel, og hans mulige politiske innflytelse inn i livets seinhøst.

Og Lahlum bringer nytt, blant annet om kontakten med CIA og partiets overvåkningsvirksomhet. Hans hovedærend i forhold til mytologien omkring Lie er likevel å punktere eller minimere myter: Lie hadde lite og ingenting med den de hemmelige tjenestenes overvåkning å gjøre, han var ikke involvert i tungtvannseksporten til Israel, han drev ingen til selvmord, han var mindre sentral enn mange tror i oppgjøret med orienteringskretsen osv.

Denne mytegranskningen er ikke bare en del av bokas konklusjoner. Den blir en sentral del også av bokas form og struktur. Mange, for mange, av bokas korte underkapitler presenterer en påstand om Haakon Lie. Deretter undersøker Lahlum saken, ut fra bred lesning og store kunnskaper, og konkluderer nøkternt og saklig, før han går videre til neste tema.

Arbeidsmåten er egnet til å avklare. Men i enkelte partier kjemper en medrivende bok med rapportformen, der sidestilte temaer ikke kommuniserer innbyrdes, men bare med det overordnede prosjektet om å komme til bunns i mytene og mennesket.

Dette gir tidvis framstillingen et fragmentert preg, som forsterkes av en for stor raushet med hvilke påstander og episoder som underkastes en granskende form. Teksten ville blitt bedre med en markert nedkorting av antall sidetemaer som har fått boka til å svelle ut.

Det som er svakest dekket, er ironisk nok det som alltid har unnsluppet mytedannelsen i pressen og politikerbiografiene. Det er partisekretærens daglige, og kanskje kjedelige arbeid — organisasjonsbyggingen, programskrivingen, talene, valgkampene og valganalysen.

Det som mest av alt gjorde Lie til noe mer enn en hvilken som helst partisekretær og hans parti til noe mer enn et hvilket som helst parti, er riktignok omtalt, opptil flere ganger. Men det er på langt nær analysert med samme grundighet som personspillet i partiets oligarki.

Slik sett er Lahlums bok rik og kraftfull, men med enkelte åpenbart svake sider. Akkurat som Haakon Lie selv.

Anmeldelsen sto på trykk i Ideer-seksjonen i Dagbladet 3. november 2009.

En følsom råtass