Ingen kake: Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø og leder av Norsk studentorganisasjon, Håkon Randgaard Mikalsen, her i lystige omstendigheter før sistnevnte ble påført nederlag i budsjettforhandlingene. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
Ingen kake: Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø og leder av Norsk studentorganisasjon, Håkon Randgaard Mikalsen, her i lystige omstendigheter før sistnevnte ble påført nederlag i budsjettforhandlingene. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpixVis mer

Høyere utdanning

En forbanna salderingspost

Studiestøttens historie er full av brutte løfter og forbanna studenter. I år tar sistnevnte igjen til gatene i protest - mot utdanningspartiet Venstre.

Kommentar

Som interesseorganisasjoner flest krever Norsk studentorganisasjon (NSO) mer penger over statsbudsjettet. Over tid har det også fungert. I dag bidrar Lånekassen til at det er økonomisk mulig for nesten alle å ta høyere utdanning i Norge.

Men studiestøttens utvikling er ingen ren suksesshistorie. Den er full av brutte løfter, tilbakeslag, demonstrasjoner, og frekke finter i budsjettet. Som tidligere leder av studentbevegelsen har jeg sett dem på nært hold. Det har fristet enhver kunnskapsminister å bruke studenter som en salderingspost. Og i år er salderingsposten forbanna. Mer om det senere.

Men først til stridens opprinnelse: studentopprøret i 1993. Da var det utdanningsminister Gudmund Hernes som fikk unngjelde. Toget som gikk forbi Stortinget marsjerte under fanen «Hernes må fjernes!»

Slaget sto blant annet om hvor stor andel av pengene fra Lånekassen som skulle utbetales som stipend. For å unngå at nyutdannede starter yrkeslivet med en urimelig stor gjeldsbyrde ville studentene øke andelen. Før protestene var fordelingen tolv prosent stipend, og resten lån. Senere ble stipendet økt til 36 prosent.

Etter seieren i 1993 gikk det dårligere med studentenes gjennomslag. Fordi man ikke justerte støtten tilstrekkelig etter grunnbeløpet i folketrygden (G), mistet den gradvis verdi da velferdsutviklingen ellers i samfunnet økte, og leieprisene på bolig eksploderte.

Et tiår seinere tok imidlertid studentbevegelsen en skalp i budsjettforhandlingene. Da ble studiestøtten økt med 10 000 kroner. Men heller ikke etter det fulgte år med tilstrekkelig justering. Det ble dermed en lekker sak å smykke seg med som politiker, uten at det behøvde å koste så mye på sikt. Seieren ble fort tom. Kampen fortsatte.

De siste åra har slaget stått om elleve måneder studiestøtte. Fire uker ekstra med stipend og lån i året for å sikre at studenter får bedre mulighet til å studere på heltid.

Kravet har vært fremmet i årevis, men det måtte en blåblå regjering til for å innfri. Den rødgrønne regjeringen stilte riktignok til valg på det samme i 2009, men brukte de neste fire åra på å bortforklare løftebruddet. Etter åtte tørrlagte år med Ap, SV og Sp fikk studentene gjennomslag for kravet i 2015.

Fram til i det ferske budsjettforliket mellom regjeringspartiene og KrF, har det derfor sett bra ut for studentene. Arven etter «Hernes må fjernes»-opprøret holdt stipendandelen på 40 prosent og studentene fikk 700 millioner ekstra til elleve måneder med studiestøtte. Venstre ble hyllet som studentenes beste parti, men også Høyre, Frp og KrF fikk velfortjent ære.

Men også denne seieren kom med en hake. Selv om regjeringen trolig ikke kommer til å fortelle velgerne det, finansierer de store deler av økningene med å kutte eller endre andre støtteordninger. Fordi hun kutter stipendandelen regner for eksempel utdanningsminister Iselin Nybø med å spare 256 millioner kroner i året. Studentene får som lovet mer penger utbetalt, men betaler i grunnen for det selv.

Alt i alt gir det trolig politisk mynt i kassa hos Venstre, men bare økt gjeld for framtidige studenter. Påny tar derfor studentene til gatene for å protestere.

Man skulle tro året var 1993.