En forbannet svartmusket redaktør! Olav Thommessen og hans tidSterk avismann

Velskrevet og journalistisk, men litt for distansert om en stor pressemann.

BOK: Da Elizabeth Gaskell begynte på sin Charlotte Brontë-biografi i begynnelsen av 1850-åra, skrev hun på en huskelapp: «Skaff deg så mange anekdoter som mulig. Hvis du liker dine lesere og vil ha lesere, skaff deg anekdoter!» Det er Hermione Lee som trekker fram dette i sitt innledningsessay i boka «Body Parts, Essays on Life-writing» fra 2005. Oxford-professoren svarer på hvorfor det er sånn ved å vise til at biografien skal levendegjøre, og anekdoter gjør akkurat det.;

Anekdoter

Christoffer Hals Gylseth har etterlevd akkurat dette sjangerkravet. Men dette kravet kolliderer i grunnen med kravet om at biografier skal skrives etter historisk metode. Det vil si at de skal basere seg først og fremst på skriftlige samtidsdokumenter og disse må underkastes sedvanlig kildekritikk. En anekdote er gjerne oppstått i ettertid, og den står seg ikke mot en rent empirisk etterprøving. Anekdoten er gjerne oppstått fordi den syntetiserer en rekke begivenheter og personlig særegenheter på en måte som blir karakteriserende for skikkelsen. Slik er den verdifull selv om den ikke er en kilde i ordets rette betydning.;;Den vel 40 år gamle idéhistorikeren har tidligere skrevet om Øvre Richter Frisch, Thorbjørn Egner og Elling M. Solheim foruten ei bok om den såkalte apekvinnen Julia Pastrana. Det er derfor en erfaren biograf som nå har tatt for seg pressemannen Olav Thommessen, en mann som hadde sitt viktigste virke ikke i det nyss forgangne, men i det nittende århundret. Olav Thommessen var født ved Horten 1851, ble cand jur i 1877 og var redaktør av Verdens Gang fra 1878 til 1910 og av Tidens Tegn fra 1911 til 1917 da sønnen Rolf Thommessen tak over. Fra 1917 til han dør i 1942 utgir Olav Thommensen noen bøker som biografen ikke gjør alvorlig forsøk på å aktualisere. Redaktøren framstår i biografien som en avismann av Guds nåde, og ble som Aftenpostens grunnlegger styrtrik, men var ikke like flink til å ta vare på pengene. Biografien beskriver også hvordan pressen ble utviklet og skapte en forholdsvis bred offentlighet på slutten av det nittende århundret. Dette hang sammen med de politiske partiene og den parlamentariske statsskikken som ble etablert og utviklet i den samme perioden. Det er i denne perioden Olav Thommessen utvikler sin forestilling om nødvendigheten av en uavhengig presse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Drift mot høyre

Redaktør Thommessen har heltestatus i norsk presse fordi han sa opp sin stilling da aksjonærene la seg opp i avisdriften i 1910. Thommessens formue skyldes at han eide halvparten av Verdens Gangs aksjer. Når han trengte penger solgte han aksjer, men han holdt ikke oversikt over hvem kjøperne solgte videre til. Den andre halvparten av aksjene var delt mellom Olaf Madsen og Karl Vilhelm Hammer. Etter noen år hadde Madsen skaffet seg 51 prosent av aksjene og forlangte at redaksjonelt stoff måtte vike plassen for annonser. Christopher Hals Gylseth antyder også at en politisk motsetning kan ha spilt en rolle. Madsen hadde forblitt tro mot det opprinnelige Venstre, mens Thommessen i 1909 ble en av lederne i høyrepartiet Frisinnede Venstre. Thommessens drift mot Høyre skulle fortsette, han var en av stifterne av Fædrelandslaget.

Politisk forfall

Tidens Tegn, som Thommesen etablerte etter at han gikk fra Verdens Gang og bruddet med Madsen i 1910, ble da også et organ som stilte seg forstående til både Hitler og Mussolini og var imøtekommende for høyreekstreme ideologier. Boka viser at selv om Thommessen gikk av som redaktør i 1917 var han med på denne utviklingen. Slik sett blir boka en interessant politisk forfallshistorie, noe som kanskje kunne vært gjort tydeligere. Kanskje Madsens annonser hadde vært å fortrekke for Thommessens uavhengighet og Quislings lange artikler i Tidens Tegn utover på 1930-tallet?

Poengtert

Ved siden av sitt berømte nei til andre eiere (enn seg selv) i 1910 er Olav Thommessen kjent for å være modell for Knut Hamsuns roman «Redaktør Lynge» fra 1893. I omtalen av denne romanen må det imidlertid ha sneket seg inn en feil i forbindelse med beretningen om Vilhelm Solheims selvmord i 1892. Arne Dybfest var ikke til stede da Solheim skjøt seg på Hovedøya, og selvmordet ville ha blitt etterforsket selv om det ikke hadde stått et ord om det i avisene. Boka er fokusert, poengtert og velskrevet. Det er ikke lett å fri seg fra inntrykket om at det kunne ha vært gjort mer ut av de hundrevis av brev til og fra Olav Thommessen som ifølge Gylseth fins på Nasjonalbiblioteket. Følelsen av den rolige, distanserte, men også litt uinteresserte fortellerstemmen kan skyldes at brevene og andre primærkilder har måttet vike plassen for diverse erindringsbøkers ofte slappe og usystematiske gjenfortellinger.