Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En forbannet tenker

Fort og greit om en av Vestens tenkere.

Filosofen Baruch Spinoza (1632- 1677) blir i dag ansett som en tidlig talsmann for toleranse og ytringsfrihet, og som en framtidsrettet, liberal bibeltolker. Mange av 1600-tallets prominente lesere så på ham med andre øyne, og omtalte ham rett og slett som «Spinoza fra helvete».

I 1656 ble han offentlig forbannet og kastet ut av sin egen jødiske menighet i Amsterdam, og dermed var skjebnen hans beseilet:

«Han være forbannet om dagen og forbannet om natten, han være forbannet når han legger seg og når han står opp, forbannet når han går og når han kommer... Ingen skal muntlig eller skriftlig omgås ham, ingen skal gjøre ham den minste tjeneste, ingen bo under samme tak som ham, ingen komme ham nærmere enn fire alen, ingen lese noe av ham forfattet eller frembragt skrift.»

Den svenske pressemannen Gunnar Fredriksson starter sin bok om Spinoza med selve forbannelsens ordlyd, og leseren skjønner at filosofen levde i en tid da det kostet å ha sine meningers mot.

En jødisk fatwa av denne typen var ikke bare en svulstig talemåte, men et høyst reelt våpen i hendene på de rike og mektige, til bruk mot gudsbespottere og andre uønskede individer. Spinoza var en farlig ateist i menighetenes øyne, ikke minst siden han gikk bort fra den personifiserte Gud og så naturen som en religiøs størrelse, og forbannelsen rammet ham hardt.

Blant annet fikk filosofen bare publisert ett verk i løpet av sin levetid, og han måtte lære seg et håndverk, linsesliping, for i det hele tatt å overleve. Dessuten ble han uglesett både høyt og lavt i samfunnet, i den grad at han fryktet å bli dratt ut av huset og lynsjet av rasende folkemasser. Dette skjedde med mennesker han selv kjente, og Spinoza var seg ubehagelig bevisst at han levde i en brutal og grusom tidsalder.

Fredriksson legger vekt på dette, og han ser det paradoksale i at nettopp Spinoza var den første europeiske tenker som framhevet demokratiet som en ideell styreform. Likevel hadde filosofen liten tro på massenes dømmekraft, og han mente bestemt at folk flest var uegnet til å forstå humanistiske ideer. Demokratiske tanker ble av de aller fleste sett på som virkelighetsfjerne svermerier på 1600-tallet, selv om Spinoza riktignok også hadde en egen tilhengerskare. Gunnar Fredriksson legger en idéhistorisk vinkling på stoffet, og velger å se Spinoza i lys av samtidas politiske og religiøse strømninger. Det fungerer i og for seg som det skal, når målet er å presentere en raskt fordøyelig versjon av et komplisert livsløp. Fredriksson er en habil formidler, og han tegner tydelige bilder av Spinozas samtid. Videre trekkes tråder framover i tida, og forfatteren viser hvordan Spinoza er blitt lest og forstått av tenkere som Hegel, Marx og Freud - og av vår tids økologiske filosofer, blant dem Arne Næss.

Boka er kompakt og lettlest, og alt annet enn dyptloddende. Annerledes kan det heller ikke være. Enkelte av oss mener da også at kortbiografier om store personligheter er både en selvmotsigelse og en generell uting, om det aldri så mye er litterær mote for tida. En grei liten utgivelse som «Spinoza» er uansett dømt til likegyldighet, siden forfatteren umulig kan gi oss den bredde og dybde som emnet fortjener. «Det er vanskelig å komme innpå Spinoza,» skriver Fredriksson. Ja, vi får vel tro det.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media