En forbilledlig kranglefant

I en kvinnealder har hun kranglet for kunsten - for det abstrakte formspråket og for kunstens og kunstnernes plass i samfunnet. - Hjemme i Norge blir jeg irritert hver eneste dag, sier Inger Sitter.

Manglende forståelse for viktigheten av kultur, er det som irriterer billedkunstneren Inger Sitter. Likevel, eller snarere derfor, tar hun turen fra Italia med jevne mellomrom. For å avfyre salver mot norsk kulturpolitikk, eller som nylig da hun åpnet en retrospektiv utstilling med egne bilder i hjembyen Trondheim. Og det var faktisk veldig hyggelig.

Ble tatt på alvor

- Å ja. Det betyr kolossalt mye. Jeg bodde der bare under krigen, men det har noe med røtter å gjøre. Jeg debuterte der i 1943, i siste klasse på folkeskolen. Jeg ble tatt på alvor av mannlige kolleger som var eldre enn meg. De tok meg med, forklarte, lot meg jobbe sammen med dem. De lærte meg å se .

Siden har Sitter arbeidet for å åpne øynene hos andre. Ikke bare med god kunst, men som engasjert kulturdebattant. Om det gjelder EU-medlemskap, støtteordninger, byestetikk eller kvinner i kunsten.

Det har sin pris.

Et ensomt liv

- Gjennom å være kunstner setter du deg selv i en vanskelig posisjon i utgangspunktet. En kunstner bør forsøke å være med i tida, følge med på hva som skjer. Du må være villig til å ofre personlig lykke, privatliv og trygghet.

- Enda vanskeligere å gjøre som kvinne?

- Som kvinne er det annerledes. På hvilke måter vet jeg ikke. Jeg har aldri vært mann! Men det er klart at man blir mindre forstått som kvinne.

Selv har Sitter alltid vært tydelig på hva som har betydd mest.

- Har det vært et stort offer for deg?

- Ja, på mange måter. Det er et ensomt liv. Giftermål og samboerskap har ikke vart lenge, fordi jeg ikke har vært villig til å gi det nødvendige for å få det til å fungere. Kunsten har betydd mest for meg.

- Lettere å si nå enn da?

- Ja, det tror jeg, men jeg ville nok svart noe liknende for tretti år siden også.

Norge fra utsiden

Hun oppdaget den abstrakte kunsten i Paris i 50-åra. Ung og grådig på informasjon og opplevelse reiste hun til et internasjonalt, eksperimenterende og frihetssøkende miljø. Siden har hun bodd i Spania, Sør-Frankrike og Italia.

- Det er viktig å måle seg i større sammenhenger, i frodigere miljøer som er mer nyanserte. I Norge er det et kolossalt ensidig miljø. Tidligere var det slik at alt som kom utenfra var mistenkelig, i dag er alt som kommer utenfra storveis. Det er kanskje naturlig i et lite land, men trist.

Sier Sitter, som nå er bosatt i Italia, kjenner seg mest hjemme i Frankrike, men føler seg som en norsk kunstner.

- Jeg har rota mi i Norge.

Likevel foretrekker hun altså et liv i utlendighet. Totalt tretti år regner hun med å ha tilbrakt utenfor Norges grenser. Hennes hjem er nå i Villa Faraldi, en italiensk landsby med 70 innbyggere. Landskapet har åser som i Telemark, men grantrær er byttet ut med olivenlunder og utsikten er mot Middelhavet.

- Er det lettere å mene noe om norsk kunstliv når man ser det fra utsiden?

- En av grunnene til at jeg bor her er at jeg blir deprimert av norske politikeres treghet. De ser ikke viktigheten av kultur. Etter hvert har jeg lært meg å trekke på skuldrene og si «det er Norge». Jeg savner takhøyden, rommet. Om noen tilbyr meg ei norsk avis, takker jeg nei. Jeg vil heller bevare min sjelsro!

Skamløst usynlig

Sitter får neppe sjelsro uansett. Ikke før Norge har fått et museum for norsk kunst fra 1920 til 2000. I dag ligger den stuet bort og gjemmer en viktig del av norsk kulturhistorie. Da Sitter ble professor ved Statens kunstakademi i 1980, var det få av studentene som hadde hørt om henne, selv om hun hadde vært aktiv i mange år. Nettopp fordi hun og en rekke andre betydningsfulle norske kunstnere ikke er synlige i norske museer.

- Det opptar meg kolossalt. Men nå skjer det i hvert fall noe, det har ikke vært noe konkret før forslaget om sammenslåingen med Naturhistorisk museum på Tullinløkka.

At kvinner i tillegg har vært enda mindre synlige i kunsten, tror hun ikke nødvendigvis er et resultat av vond vilje. Det er bare det at menn ikke ser kvinnelige kunstnere.

- Det er få yrkesgrupper hvor kvinner blir så diskriminerte som i kunsten.

Skuffet

Sitter tror det er lettere å være ung kunstner og kvinne i dag, fordi de definerte kjønnsrollene er i oppløsning, i hvert fall i den vestlige verden. Hun er likevel skuffet over yngre kolleger, mannlige som kvinnelige, over deres manglende samfunnsengasjement.

- De skriver sjelden artikler, argumenterer lite og gjør ingenting i den offentlige debatten. Kanskje har de mistet motet. Samfunnet er blitt så hardt, den materielle siden har overtatt.

Eksiltrønderen har likevel ikke problemer med å rose andre sider ved norsk kunst- og kulturliv.

Savner grønt gress

- I Norge er det én stor fordel. Publikum er gjennomsnittlig mye mer utdannet til å se og oppleve kunst. Vi har også hatt institusjoner som Rikskonsertene og det tidligere Riksgalleriet som har gjort mye for at kunsten skal komme ut. Det er veldig positivt, her står Norge som en ener!

I Villa Faraldi har hun sola, men savner grønt gress og svaberg, Tjøme, Hvasser.

Men ingen steder er fristeder for arbeidsnarkomanen. Kunst er alvor.

- Fordi det er en av de viktigste måtene å videreutvikle mennesket på, mener Sitter, og da tenker hun ikke bare på billedkunst.

Ny dimensjon

- Kunst kan skjære gjennom våre forhåndsoppfatninger, åpne, gi en ny dimensjon.

Etter alle åra med utspill mot kulturpolitikken er Inger Sitter redd for å bli oppfattet som bitter. Det er hun nemlig ikke. Hun vet å sette pris på det gode liv. God mat og vin til maten hver dag. Hvitløk, mozzarella og olivenolje fra naboen.

- Og i Norge?

- Pølse og lompe med sennep!

ARBEIDSLYST: - Jeg opplever og reagerer. Inspirasjon og arbeidslyst kommer etter hvert som jeg arbeider, sier Inger Sitter om hvordan hun skaper sin kunst.