FORFALLET: Landslagssjef Lars Lagerbäck (midten) under en av fotballandslagets treninger på Ullevaal Stadion i juni.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
FORFALLET: Landslagssjef Lars Lagerbäck (midten) under en av fotballandslagets treninger på Ullevaal Stadion i juni. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Landslaget:

En forfallshistorie

Skal små land skal ha suksess i internasjonal fotball, kreves det et ekstraordinært fortrinn. Derfor blir nivået fra 1990-årene vanskelig å gjenskape.

Meninger

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Nylig leste jeg journalisten Birger Løfaldlis bok om det norske herrelandslaget i fotballs vekst og fall. Boken dekker hele perioden fra det plutselige og overraskende gjennombruddet tidlig i Drillos første periode som landslagssjef, til Lars Lagerbäcks første kamper nå i vinter.

Mediene har fattet interesse for bokutgivelsen, først og fremst fordi den bidrar med nye opplysninger om Drillos kontroversielle avgang høsten 2013, og den uoversiktlige kommunikasjonen (eller mangelen på sådan) mellom Yngve Hallén, Kjetil Siem, Nils Johan Semb og Drillo selv.

Disse spørsmålene er interessante nok, men står i fare for å skygge for et mer overordnet spørsmål som reises i boken: Hvordan kan det ha seg at Norge holdt såpass høyt nivå gjennom det meste av 90-årene, mens vi i dag har nasjoner som Libya, Syria og Haiti foran oss på FIFA-rankingen?

Noe forenklet kan vi betrakte tre faktorer som særlig viktige i de fleste idretter: For det første fysiske ferdigheter, som i fotball særlig handler om styrke, utholdenhet og hurtighet. For det andre idrettsspesifikke individuelle ferdigheter, som i fotball blant annet handler om evne til å ta raske og riktige valg, og ikke minst tekniske forutsetninger for å gjennomføre valgene på en presis måte. Og for det tredje taktiske ferdigheter. Dette handler også om raske og riktige valg, men på et mer kollektivt nivå: laget gjør taktiske valg med hensyn til formasjon, struktur og spillemåte som skaper et mulig fortrinn overfor motstanderen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det som kjennetegnet norsk fotball i 90-årene, var at vi trolig var i verdenstoppen både når det gjaldt fysiske og taktiske ferdigheter, mens de individuelle ferdighetene var langt mer beskjedne. Fysisk hendte det rett som det var at både Rosenborg og landslagets utholdenhet var bedre enn motstandernes, til tross for at begge lagenes stil var basert på svært mye løping.

Minst like viktig var de taktiske ferdighetene. Både Drillo og Nils Arne Eggen befant seg i fronten av kunnskapsutviklingen og utnyttet det til å gi sine lag komparative fortrinn i møte med motstandere som hadde bedre individuelle spillere. Begreper som «best uten ball», «medløpspasninger», «gjennombruddshissighet» og «relasjonelle ferdigheter» fløt over i medienes dekning av idrett og illustrerte hvordan effektiv fotball var et kollektivt prosjekt mer enn et individuelt.

Teknisk var imidlertid begge lagene mer begrenset. En indikasjon på det var at en betydelig andel av Rosenborg-spillerne som prøvde seg i utlandet, ofte for klubber som var dårligere enn Rosenborg på den tiden, hadde begrenset suksess. Deres ferdigheter var altså ikke uavhengig av kollektivet de bidro til. Det kollektive spillet til Rosenborg fikk spillerne til å fremstå som bedre individuelt enn de trolig var.

I dag er situasjonen en annen. Norge ser ut til å ha mistet sine to komparative fortrinn, uten at den tredje dimensjonen – tekniske ferdigheter – er i nærheten av å kompensere for dette, snarere tvert imot.

Ofte er det norske lag som først går tomme for energi i internasjonale kamper. Fotballen har gjennomgått en kraftig profesjonalisering siden 90-årene. I England var det den gang fortsatt ikke uvanlig at spillere med store alkoholproblemer spilte på øverste nivå. Det hadde neppe gått i dag, hvor intensiteten selv etter engelsk målestokk er langt høyere.

Taktisk har også fotballen gjennomgått en enorm utvikling. Jeg leste nylig Daniel Fieldsends bok om europeisk fotball, som blant annet demonstrerer hvordan utviklingen av både taktiske og tekniske ferdigheter vitenskapeliggjøres. Det betyr at norsk fotball også der langt på vei har mistet sitt fortrinn. Norge var tidlig ute med å vitenskapeliggjøre fotballens taktiske finurligheter, men forspranget reduseres raskt når også større fotballnasjoner oppdager betydningen av dette.

En annen faktor som har betydning er at små nasjoner i visse historiske faser kan ha særegne fortrinn knyttet til entusiasme og lagånd, som er vanskelige å vedlikeholde over tid. Den islandske forskeren Vidar Halldorsson har nylig utgitt en bok om Islands sportslige opptur, blant annet i fotball. Islands suksess sammenfaller med en periode hvor fotballen er under gradvis profesjonalisering, men uten at den profesjonelle kulturen helt og holdent har satt seg. Islands landslag kjennetegnes av en kollektiv lagånd og delvis også av amatøridrettens idealer om vennskap og vilje til å ofre noe for en større sak.

Interessant nok fant norsk fotballs beste periode også sted i overgangsfasen mellom amatørfotball og profesjonalisering. Spillerne ofret seg trolig mer for saken enn de gjør i dag, og de aller fleste forsaket individuelle preferanser med hensyn til spillestil for kollektivets behov. Viljen til å underkaste seg dette er utvilsomt mindre i dag, og Halldorsson hevder det er sannsynlig at Island om noen år vil stå overfor lignende utfordringer.

For at små land skal ha suksess i internasjonal fotball, kreves det noe ekstra, noe som skaper et fortrinn, enten det er taktisk eller fysisk. Norsk fotball har utvilsomt forutsetninger for å løfte seg fra nivået den befinner seg på i dag, men nivået fra 1990-årene blir trolig vanskelig å gjenskape.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook