En forfatters fascinasjon

Vakker og kald bok om ting Kjartan Fløgstad er opptatt av.

BOK: Sommeren 1938 la en gruppe sovjetiske ingeniører og arbeidere ut på reise til en av verdens absolutte utposter. De skulle sette i gang gruvedrift ved fjellet Pyramiden på Svalbard. Utbyggingen fortsatte gjennom hele etterkrigstida, til gruvebyen til slutt sto som et lite planøkonomisk vidunder innerst i Billefjorden, komplett med kulturpalass, skole, svømmehall og Svalbards eneste gressplen langs paradegata midt i byen. Byggearbeidene fortsatte selv om sovjetsystemet forvitret: Så seint som i 1997 ble svømmehall og hotell pusset opp. Før alt plutselig var over: Den 1. oktober 1998 måtte Pyramidens innbyggere forlate hjembyen sin. Tilbake lå lekene strødd rundt på gulvet i klasserommet, bøkene stablet i bibliotekhyllene, tannlegestolen klar for neste pasient.

Slik har byen stått siden. Overlatt til isbjørner, smeltevann og turister. Samt den ikke ukjente norske forfatter Kjartan Fløgstad. Hans bok av året er et «portrett av en forleten utopi» – en lærd og melankolsk meditasjon over det som engang var «den mest fullkomne kommunistbyen i verden», høyt oppe under nordlyset.

Uanstrengt

Prosjektet ble opprinnelig initiert av fotografen Siri Hermansen, som stilte ut bilder fra Pyramiden på Stenersen-museet i 2006. Enkelte av bildene er med her, supplert med Fløgstads tekst om den postmoderne ruinbyen på norsk territorium. Det er ikke mange bedre sakprosaskrivere i Norge enn Kjartan Fløgstad, og teksten om Pyramiden minner oss om hvorfor: Et strålende lite essay, hvor kunnskapsstoff, personlige refleksjoner og litterære og mytologiske referanser uanstrengt veves sammen gjennom en serie samlende motiver: Arbeidets vesen, folkekulturelle forestillinger, den globale industrialiseringen, utopibegrepets betydninger, kommunismens krise og så videre.

Greatest hits

Leserne vil raskt kjenne igjen dette også som forfatteren Fløgstads egne foretrukne motiver. Skribenten legger da heller ikke skjul på at han har følt seg hjemme i stoffet: «Som forfatter har eg alltid tenkt at eg er ein vanleg mann, at det eg kan, kan alle», kommenterer han i det han skal til å entre gruvebyen. Men «akkurat her slår det meg brått at kanskje ingen, ingen i heile verda har med seg alt dette inn i gruva, både trælane i nevane, løyndemålet til Svale Solheim, litteraturen om dei underjordiske, El tío de la mina og den bolivianske pachamamaen».

Det særegne møtet mellom det merkelige monumentet under polarhimmelen og forfatterens egen fascinasjon og forhistorie er denne tekstens grunnleggende drivkraft og største styrke. Og samtidig dens største potensielle svakhet, fordi det truer essayets karakter av utforskingsprosjekt.

Avfolking

Bakerst i boka om Pyramiden bidrar fotograf Siri Hermansen med sin egen tekst, ved første øyekast litt fattigslig ved siden av Fløgstads essayistiske tour de force. Hun formulerer likevel to helt enkle erfaringer i møte med ruinbyen: Undring og ubehag. Hva har skjedd her? Hvordan kan hverdagen plutselig brytes av på denne måten, og alle de intime sporene etter den overlates til ingenting? Og hvem er vi som ser? Med hvilken rett går vi rundt i disse rommene, som fortsatt tilhører dem som en gang levde her?

Merkelig nok er begge disse dimensjonene så godt som fraværende hos Fløgstad. Kanskje henger det sammen med at essayet hans er like folketomt som ruinene det handler om. På det meste bodde det 1000 sovjetborgere i gruvebyen. Kun en av dem nevnes så vidt i boka. Ansatt-mappene i gruvas personalarkiv forblir uåpnete. Det er som om teksten fortrenger at Pyramiden inntil for bare noen få år siden en levende by, befolket av levende mennesker som fylte dette bisarre statsprosjektet med egne meninger, forventninger og historier.

Avindustrialisering

Selv beskriver Fløgstad Pyramiden-essayet – sammen med flere av de viktigste sakprosatekstene hans fra de siste tiårene – som «del av ei mer omfattande litterær undersøking, der eg har prøvd å skildra dei sammenvovne følgene av avindustrialisering og globalisering av finanskapitalen». Det er et imponerende prosjekt, og det gjennomføres med innsikt og konsekvens også her. Problemet med det måtte likevel være at det liksom er avsluttet allerede. Strengt tatt trenger ikke Fløgstad de tomme bygningene ved Billefjorden og den rosa lekebilen på klasseromsgulvet som annet enn enda et eksempel på et allerede gjennomført resonnement.

Som barokk-kjenneren Fløgstad vil vite, er framgangsmåten hans sånn sett i slekt med allegoriens: Det viktigste her er ikke tingene her i seg selv, men den abstrakte høyere virkelighet de er uttrykk for. Så blir da ruinene på Svalbard, og dermed også menneskene som befolket dem, stadig vekk til tegn i denne boka: «I vårt eige land går vi rundt i denne historiske Pyramiden og ser, lik egyptologar som prøvar å tolka hieroglyfar frå ei nær, og samstundes umåteleg fjern fortid.» Parallellen er både litterært effektiv og historisk talende. Men også merkelig kald på et vis – en kulde som stemmer dårlig overens med forfatteren Kjartan Fløgstad, og hans respekt for selve «arbeidets lys».