En forførende poetisk reise

Forførende og gjennom- poetisert reise i en svunnen tid.

BOK: «Farvel Europa! Farvel akvedukt! Farvel romerrike!» gjentar gamle onkel Pablo i den spanske klassikeren «Doña Inez» fra 1925.

Forfatteren Azorín (1873- 1967) tilhørte den såkalte 98-generasjonen i spansk litteratur. 1898 var året Spania mistet sine oversjøiske kolonier i den spansk-amerikanske krig, og ble derfor sett som den endelige slutten på den spanske gullalder.

Kjærlighet

1898-generasjonen (bl.a. Unamuno, Machado, Ortega y Gasset) postulerte en søken tilbake til et «ekte» Spania. Til landsbyene, landskapet og den uforforfalskede folkediktningen som «fremføres av blinde, av gamle, av små barn; slik blir de overlevert og brakt videre. Troens flamme, den ekte uskyldige troens flamme, brenner i disse enkle, grovhuggede versene».

«Doña Inez», lagt til Madrid og Segovia i 1840, er en kjærlighetshistorie med et «madame Julie»-motiv. Om Doña Inez, litt over sin ungdoms blomstring, som forelsker seg i en langt yngre poet og må flykte fra landsbyen. En parallellhistorie fortelles gjennom gamle onkel Pablo, som skriver om Doñaens stammor som gikk til grunne når hun forelsket seg i en middelaldersk trubadur.

Maleri

Det helt særegne med denne boka er at hovedvekten er lagt på landskaper, interiører, bybilder, balkonger. Vi følger forfatterens blikk og maleriske beskrivelser, som likner et impresjonistisk maleri.

Og når vi nærmer oss den «egentlige» kjærlighetshistorien beskriver han f.eks. inngående hendene, mens han bare antyder handlingen med en replikk eller et kyss. For så å ta oss med videre i landskapet.

Antiroman

Det er sjelden jeg har følt meg så forført av ei bok. For Azorín - gjennom den uhyre vare og presist poetiske oversetteren Jan Jakob Tønseth - hensetter leseren nærmest i en meditativ tilstand. Vi reiser med Azorín, som bruker et «vi» når han bringer oss inn i den gamle landsbyen og «Vi ser balkonger som vi gjerne skulle lent oss mot, siden vi nå engang er her».

Og Azorín brøt alle regler i denne «antiromanen». Han er essayistisk generaliserende, eller også svært høystemt «O, sositetskronikører - ha den godhet å låne meg deres magiske pensel». Han beskriver småbysladder som en virvelvind, og dukker ned i prosalyriske erindringsbilder: «Barndommens glemte følelser kan vekkes til live av lukten som kommer fra et innestengt værelse, eller fra en frukt, eller fra en tjærebredd båt.»

Nostalgi

Men han er også svært konkret i sin nostalgi etter nåtid, med kapitler som «Onkel Pablo og tingene» og «Onkel Pablo og tiden». Onkel Pablo representerer det gamle Spania som oppløses innenfra, en anakronisme i «storbyens meningsløse kaos» (i 1840!). Han vandrer rundt i slottet sitt blant de antikvariske bøkene, plukker ut godbiter og noterer.

Han er skrekkslagen for enhver forandring i sitt tvangsmessige vaneliv, men trøster seg med at «Mennesket er et dyr med intelligens og ordenssans; og intelligensen og ordenssansen er det som, etter århundrer med kaos og fryktelige katastrofer, til syvende og sist får det siste ord».

Dyrebar væske

«Doña Inez» er også en reisebok, så vakkert og kjærlighetsfullt fortalt at den får leseren til å ville pakke snippesken sporenstreks, som det heter. For å vandre i det gamle Segovia, eller også Madrid for å finne «en liten gutt som krøker seg sammen i skyggen og søker ly for larmen, en innesluttet og stillferdig gutt med en bok i hånden, kanskje blir han en dikter».

For dette er og ei bok om kunsten å skrive, der Azorín er en forfatter like eksklusiv som sitt alter ego, onkel Pablo. Hvis «penn kan sammenliknes med tappehullet på et destillasjonsapparat som lar den dyrebareste væske falle, dråpe for dråpe».