En forlegger og hans hus

Det begynte med at jeg så på et hus jeg hadde lyst på. Det fortsatte med en diskusjon med min forlegger. Det endte i en innvielsesinvitasjon.

- Hvor kommer alt dette vannet fra? spør en mann av arabisk opprinnelse. Jeg står ved Akerselva en sein kveld og ser på fossen.

Jeg trekker på skuldrene. - Maridalen, kanskje.

- Jammen, er ikke du norsk, da?

- Jo, jeg er jo det.

- Og så vet du ikke hvor vannet kommer fra?

- Det kommer vel fra himmelen, da.

- Jeg er redd, jeg. Det er så mye vann at det er som om Allah vil vise meg hvor mektig han er.

- Jeg ser ikke Allah.

- Nei, du ser selvfølgelig Gud.

- Jeg ser i grunnen mest vann, jeg.

- Hva gjør du egentlig her?

- Jeg venter på storflommen, sier jeg.

DET BEGYNTE MED at jeg så et hus jeg hadde lyst på avertert i avisa. Min ektemann avfeide raskt min begeistring og påpekte at vi bodde utmerket og at vi dessuten akkurat hadde flyttet.

- Det er galskap å betale dokumentavgift tre ganger i året, flere hundre tusen rett ut av vinduet.

Jeg var ikke enig. Oppussing er den beste metaforen på livet. Drømmen om hvordan et rom kan bli seende ut hvis bare pengene og polakkene strekker til.

- Vi har jo akkurat pusset opp en leilighet, sa min ektemann.

Det stemmer. Vi pusset opp en leilighet og syntes at det var uutholdelig. For min del toppet det seg en dag jeg lå i badekaret og hørte en intens slafsing overta for krana da jeg skrudde den av. En av polakkene fra Bogstad Camping satt på do, røykte og spiste instantnudels på den andre siden av dusjforhenget. Eller kanskje det var da en av dem slo en spiker feil som kortsluttet elanlegget og mørkla leiligheten en time før visning.

Etter det kjøpte vi en flunkende ny Selvaag-leilighet fordi vi var så lei av å pusse opp. Det funket ikke for meg. Jeg møblerte intenst i to dager. Byttet ut de allerede nye kjøkkendørene. Vurderte å flytte kjøkkenet inn i stua, men ble stoppet av røropplegget til Selvaag. Da var det ikke mer å ta seg til. Jeg ble sittende i den nye sofaen og tenke at lykken bare vakte i det man var på vei mot det perfekte. Inte visste jag at alt det här sparkelstövet som kom og gick var själva livet, eller noe sånt. Jeg begynte å lese Aftenpostens boligannonser igjen og kom altså over dette huset.

- Du kan vel bare være med og se litt..., sa jeg og gjorde meg så lekker jeg bare kunne.

- Kommer ikke på tale.

Jeg gikk over til plan B, en slags familiær EØS-avtale som innebar fri flyt av seksuelle tjenester i en kortere periode etter visning.

- Det skader vel ikke å ta en kikk, sa min ektemann da.

HUSET VAR LANGT FRA PERFEKT. Med andre ord: det var akkurat det jeg var på jakt etter. Jeg begynte å fantasere om hvilke vegger som skulle ned og hvilken kjøkkeninnredning jeg ville gå til innkjøp av. Dessuten hadde huset en utleiedel, og så snart jeg kom hjem, begynte jeg å ringe til fattige kunstnere som ikke hadde noe sted å bo for å fortelle dem at bekymringene deres nå var over. Jeg begynte til og med å kalle tilbake møbler jeg hadde gitt vekk ved forrige flyttesjau. Bare i tilfelle.

Det kom ikke inn bud. Jeg fantasimøblerte stadig mer intenst. Jeg sov nesten ikke og forlenget klokelig EØS-avtalen med min ektemann, som til slutt gikk med på å legge inn et bud. Hvis vi kunne få huset for under takst, var det greit. Mine venner Wojtek og Kryztof befant seg i Polen, men lovet å innfinne seg så snart huskjøpet var en realitet. De er den typen mennesker som kan alt og som kan yte enormt bare de får posenudler og sigaretter. Da jeg så min ektemann gå til jobb med budskjemaet i baklomma den dagen, var jeg overbevist. Huset var mitt. Livet kunne begynne.

UTPÅ FORMIDDAGEN RINGTE telefonen. Det var mekleren som ville gjøre meg oppmerksom på at det var kommet inn et bud. Budet var pålydende den summen min ektemann hadde lovet å by. Jeg tenkte straks at mekleren selvfølgelig ikke var klar over at vi var gift og opplyste ham om at budet sikkert kom fra min mann.

- Nei, sa mekleren. Det kommer fra en kar med enebolig på Korsvoll.

Jeg prøvde å tenke på hvem som eier en enebolig på Korsvoll og som samtidig kunne være troende til å flytte ned til volden og narkotikaen i sentrum. Det slo meg raskt at det kunne være min forlegger Anders Heger på Cappelen. En telefon til hans kontor bekreftet mistanken. Jeg skjønte at slaget var tapt, men prøvde imidlertid å være stor på det. I de fleste budrunder er motparten anonym. Jeg tenker sjelden på at det ute i verden går folk som har kostet meg hundrevis av tusen kroner. Nå var det annerledes. Siden Anders Heger hadde mer penger enn meg, kunne jeg like godt gi opp. Det ville ikke tjent meg om forleggeren min tenker «der går den forfatteren som kostet meg tre hundre tusen» hver gang han får øye på meg. Ikke når jeg sannsynligvis påfører forlaget mer kostnader enn inntekter, i hvert fall foreløpig.

Jeg meldte meg umiddelbart ut av EØS-samarbeidet og avreagerte med en intensiv handlerunde i dyre butikker. Når man snakker om millionbeløp, blir jo noen få tusenlapper bare blåbær. Slike dager får man mer for pengene enn ellers.

Så bestemmer Heger seg for å trekke seg ut. Denne gesten rører meg dypt. Jeg har heldigvis ikke kastet prospektet og blar opp på nytt. Går gjennom planløsningen med linjal og måler flater etter beste evne. Jeg ringer banken, som i løpet av et døgn vil kunne avgjøre om vi er verdig et tilstrekkelig stort lån. Jeg drar på IKEA og tar mål av tenkelige skap og sofaer. Kort sagt, jeg er lykkelig. Da jeg seinere sitter med beina i grønnsåpebad etter en hard dag på Slependen, ringer telefonen igjen. Det er Anders Heger.

- Tror du det er greit om jeg byr likevel?

Jeg prøver å virke rolig og avbalansert og kjører «nå føler jeg meg lettet-strategien». Vel vitende om at jeg selv ikke kan by før banken har tatt en avgjørelse påpeker jeg en rekke feil ved huset.

- Det er jo ikke sluk under varmtvannsberederen i utleiedelen, ymter jeg, - og lekkasje i taket.

Men Heger har vært ute en vinternatt før. Små mangler som lekkasje i taket og et fraværende sluk biter ikke på ham.

- Er det greit at jeg byr? fortsetter han.

Jeg prøver igjen å signalisere at dette huset ikke er noe for ham, men det er for seint. Heger kjøper huset.

- Dere får jo komme på innvielsesfesten, sier han sjenerøst.

To minutter etterpå ringer banken og sier at vi har fått lånet.

OG SIDEN HUSET LIGGER vegg i vegg med barnehagen til sønnen vår, går jeg forbi hver dag og tenker at her kunne vi bodd.

Min ektemann prøver å trøste: - Du trenger den spaserturen til barnehagen. Du hadde blitt enda feitere om du ikke hadde hatt den.

Vel, det er jo et argument som veier ganske tungt.

Min arabiske venn skal hjem og begynne ramadan, muslimenes faste, som varer fra soloppgang til solnedgang i den niende måneden.

- Hvis du kan få Allah til å sende en passe mengde vann i den retningen, sier jeg og peker mot min forleggers hus, - skal jeg vurdere å faste, jeg også.

- Ville du virkelig ha gjort det?

- Det er ikke umulig, svarer jeg.

Det er jo likevel ikke særlig vanskelig å holde seg unna mat så lenge sola er oppe nå på vinterstid. Jeg har dessuten en tante i Tromsø. Jeg kunne jo dra dit.