JUBILEUM: Johnny Cash ville blitt 80 år i år. Her spiller han i Ryman Auditorium i Nashville i 1969. Foto: SCANPIX / REUTERS/Ryman Auditorium/Handout
JUBILEUM: Johnny Cash ville blitt 80 år i år. Her spiller han i Ryman Auditorium i Nashville i 1969. Foto: SCANPIX / REUTERS/Ryman Auditorium/HandoutVis mer

En forteller i særklasse

I år feirer USA Johnny Cash.

I går sto Johnny Cash (1932-2003) på i CD-spilleren fra tidlig morgen. Den store sangeren ville fylt 80 om han hadde levd. I USA blir han i løpet av året markert med opprettelsen av museer både i barndomshjemmet i Arkansas og i musikkbyen Nashville. En samling med gospellåter fra 1970- og 1980-tallet er på beddingen som fjerde album i en såkalt «bootleg»-serie, tre videofilmer er under produksjon og muligens klarer man å vri enda en runde ut av de feirede og kritikerroste Americana-opptakene fra Cash's siste år, da Rick Rubin satt ved produksjonsspakene.

Johnny Cash var en sanger, men han var også en av USAs store poeter og sagafortellere, både gjennom sine egne tekster og formidlingen av et tradisjonsrikt, folkelig materiale.

Norske gratulanter inkluderer Benny Borg, som holdt en spesialforestilling av sitt Cash-show i Oslo i går, dessuten forfatteren Levi Henriksen, som feiret sitt store idol med en flott artikkel i Aftenposten.

Mannen i svart har mange tilhengere blant diktere, og i amerikansk kultur står han side om side med kunstnere som Frederic Remington og Charles M. Russell, eller forfattere som James Fenimore Cooper, John Steinbeck, Ernest Hemingway, Jack Kerouac, Richard Ford, Larry McMurtry og Cormac McCarthy. Eller Kjell Hallbing, for den saks skyld.

Bob Dylan ble hånet av 68'er-fansen da han sang duetter med Johnny Cash i 1969, og Bruce Springsteen har lagd sitt fineste album, «Nebraska» (1982), inspirert av Cash. Han på sin side kvitterte med å gi et av sine fineste album tittel etter en av Springsteens sanger, «Johnny 99» (1983).

Den ene gangen jeg snakket med Johnny Cash, var i et telefonintervju (uforglemmelig å høre fra den andre enden: «Hello, I'm Johnny Cash.») der vi snakket mest om en indianerhøvding Cash var opptatt av på det tidspunktet.

Typisk nok var det ikke lenge siden jeg hadde intervjuet Erik Bye, den eneste gangen det også, fordi han hadde lagd en TV-serie der han fulgte i fotsporene til en kjent, amerikansk høvding. De to hadde noe til felles, de formidlet historien til folket, i kraft av sin egen dype erfaring og i et stemmeleie som umiddelbart fikk deg til å stanse opp og lytte.

Men i går spilte jeg verken de første, dynamiske Sun-platene fra 1950-tallet, de to fantastiske fengselskonsertene fra San Quentin og Folsom Prison eller de nakne, grublende Americana-innspillingene fra 1990-tallet. Jeg spilte meg tvers igjennom 87 låter på en fantastisk boks som heter «Come Along And Ride This Train» (Bear Family 1991), som rommer sju plater fra perioden 1960-1977 der Cash utforsker det mytiske, amerikanske westernlandskapet, i dyp solidaritet med den vanlige kvinne og mann.

Historie og geografi damper fra sangene, fulle av liv og død, triumf og lidelse. Ofte nøyer han seg med å snakke over kompet, med sin Grand Canyon-dype røst, i blant akkompagnert av hammerslag eller toglyder. Den flotteste av platene, «Bitter Tears» (1964), tar krast stilling til fordel for indianerne. LP'en ble boikottet av bossene og radiostasjonene i Nashville, men Cash bøyde ikke av et sekund. En heroisk outlaw. Og en stor forteller, en av de største.