I MÅNELAND: «Den første månelandingen lanseres tidlig på 1960-tallet, i en tid hvor faren for atomkrig gjør ideen om dommedag fremtredende i den allmenne bevissthet», skriver kronikkforfatteren, som mener det samme fiendebildet mangler i dagens klimadebatt. Foto: David R. Scott / NASA / Wikimedia Commons
I MÅNELAND: «Den første månelandingen lanseres tidlig på 1960-tallet, i en tid hvor faren for atomkrig gjør ideen om dommedag fremtredende i den allmenne bevissthet», skriver kronikkforfatteren, som mener det samme fiendebildet mangler i dagens klimadebatt. Foto: David R. Scott / NASA / Wikimedia CommonsVis mer

En fortelling om to månelandinger

Jens startet i feil ende. Det første klimaet trenger er ikke en månelanding, men en kald krig.

Meninger

Det er erkjennelsen vi bør vi ha i bakhodet når FNs klimapanels denne uken utgir en rapport som på ny aktualiserer spørsmålet om hvordan dyre, men nødvendige klimatiltak kan få politisk legitimitet og offentlig aksept. Et historisk sideblikk setter poenget i perspektiv.

Den første månelandingen lanseres tidlig på 1960-tallet, i en tid hvor faren for atomkrig gjør ideen om dommedag fremtredende i den allmenne bevissthet. John F. Kennedy kunngjør at «verdens øyne ser til nå verdensrommet, til månen og fjerne planeter, og vi har lovet at det ikke skal erobres og herskes over av et fiendtlig flagg, men av frihetens og fredens fane.» Det er få kritiske stemmer i velgermassen. Appellen til det samlende vi, og et edelt og høyere mål om å redde verden fra overhengende fare, overskygger prosjektets astronomiske prislapp.

Få år senere ser verdens øyne bokstavelig talt til månen da 500 millioner mennesker følger romfartøyets nedstigning på direkten. Astronauten dediserer bedriften til mankind mens han stiger ut for å plante sin supermakts flagg på den nå erobrede satellitt. Både det nasjonale og det globale publikum applauderer for det som for alltid blir stående som et ikon for teknologidrevet menneskelig fremskritt. Alle er enige om at dette er en suksess.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den andre månelandingen lanseres i 2007, da Jens Stoltenberg kunngjør at planetens overoppheting kan bremses med ny teknologi. Han er på trygg grunn idet han kunngjør at: «Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding.» En opplyst og verdenssolidarisk velgermasse kjenner problemets omfang og alvorlighetsgrad, og mistro mot klimaforskning er så godt som fraværende i det offentlige rom. Appellen til det samlende vi, og et edelt og høyere mål om å redde verden fra overhengende fare, overskygger prosjektets astronomiske prislapp.

Få år senere møter nå avgåtte Stoltenberg til høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Et kritisk panel og samlet pressekorps sørger for at teknologivisjonen stemples som hans regjeringstids største feilgrep. Forsinkelser og budsjettoverskridelser i milliardklassen har i flere år gitt medieoppslag som er umulig å imøtegå med henvisninger til prosjektets viktighet for verden. Løftet om en månelanding blottlegger statsministeren for stadig mer sviende kritikk, idet nasjonens vi-prosjekt snart ble kjent som hans krasjlanding, hans buklanding og hans forrykte teknologidrøm. Alle er enige om at dette er fiasko.

Men hvorfor det, egentlig? I Norge har karbonfangstdebatten stått mer om kostnader, tidslinjer og hemmelighold enn om prosjektets potensielle kunnskapsmessige verdi. Bagatelliseringen av beskjedne CO2-kutt utenfor Bergen har bidratt til å overskygge prosjektets potensial for kunnskapsoverføring til resten av verden.

Fremstillingen av Mongstad som en fiasko underslår dermed en viktig lærdom om teknologiske visjoner - en lærdom som vi er nødt til å trekke hvis fremtidige og nødvendige teknologier og politiske tiltak skal få nok gjennomslag til å motvirke klimaendringenes negative konsekvenser.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Det norske karbonfangsteventyret manglet verken teknologiske forutsetninger, gode hensikter, eller potensial for å utgjøre et formidabelt bidrag til det internasjonale samfunnets klimakamp. Det som manglet var løftet om det som er blitt kalt Apollo-programmets klare seierspunkt. Dette er ikke en mangel som ligger i teknologiens materielle funksjon, men derimot i dens potensial som ikon. Her stiller karbonfangst meget svakt.

Ved karbonfangst og -lagring skal en usynlig drivhusgass skilles ut og fanges på innsiden av pregløse metalltanker, før den pumpes ned i kilometerdype hull og skjules i bakken for evig tid. Ikke på noe tidspunkt i denne prosessen finnes det et visuelt, formidlingsvennlig bevis på at man i det hele tatt bidrar til klimakampen, for ikke å snakke om at man kan oppnå et tydelig mål. Om karbonfangst en dag egenhendig flatet ut Klimapanelets grafer, stabiliserte nivået på drivhusgasser i atmosfæren, og begrenset den globale temperaturøkningen til to grader, ville fortsatt løftet om denne dagen neppe kunne mobilisere på samme måte som Kennedys fiendebilde og visjonen om flaggplanting på månen under den kalde krigen.

Stoltenbergs visjon var i den forstand dømt til å mislykkes. De formidlingsvennlige og synlige målene på Mongstads resultater var tidsfrister og budsjettlinjer som stadig ble brutt. Men det er et åpent spørsmål om ikke den norske månelandingen langt overgår sin navnefar i viktighetsgrad. Fortsatt diskuteres det om Apollo-programmet var verdt innsatsen, og om det ikoniske seierspunktet i kald krig-kappløpet overskygget uklarheten i forskningsmessig gevinst.

Klimaformidling tar mange former. Noen tyr til storøyde isbjørner som klamrer seg til smeltende isfjell, mens andre sverger til nøktern faktabeskrivelse. Den første strategien retter seg mot publikummet som ikke ser alvoret bak forskningens grafer. Dens problem er ikke banalitet, men at den fremhever symptomer over målsettinger.

Den andre strategien bygger på det samme prinsippet om nøytral ekspertkunnskap som legitimerer FNs klimapanel. Dens problem er at løfter om fremtidig balanse i regnskapet over menneskelige goder og miljø til nå har vist seg utilstrekkelig for å inspirere til handling i den grad som faktisk trengs.

Her står den kalde krigen som modell på det fortolkningsgrunnlaget som både klimakampen og den norske månelandingen til nå har manglet.

Effektiv propaganda fokuserer ikke på det man ønsker å verne, men på fienden man skal bekjempe og på visjonen om det gode samfunn. En slik visjon kan nedvurdere kostnadene som kreves for effektive klimatiltak, være manipulativ og uvitenskapelig - med andre ord, politisk - uten å nødvendigvis bli antivitenskapelig. Appell til affekt må ikke stoppes av frykt for å svekke klimasakens kunnskapsbaserte legitimitet. Det er en trussel som er både handlingslammende og overdrevet.

KOMMENTARFELTET DEBATTLEDES AV HALVOR ELVIK

Lik Dagbladet Meninger på Facebook