FYLTE HALLEN: 15.000 på tribunen i Telenor Arena i går kveld for å høre Andrea Bocelli.
Foto: Jon Terje Hellgren Hansen
FYLTE HALLEN: 15.000 på tribunen i Telenor Arena i går kveld for å høre Andrea Bocelli. Foto: Jon Terje Hellgren HansenVis mer

En fotballbane full

Så var det omsider duket for tidenes største sviskekomplott.

|||Drøyt 15000 publikummere strømmet nesten samtidig til gigantiske TelenorArena — Stabekk Fotbalklubbs hjemmebane — i går kveld, på jakt etter fenomenet Andrea Bocelli. Hva var det så vi fikk høre på fotballbanen, gjennom høyttalerne, etter at vi hadde kommet oss mer eller mindre helskinnet gjennom og ut av trafikksammenbruddet?

Dårlig lyd
Ikke så veldig mye, når sant skal sies. Og da tenker jeg ikke på mengden, men på hva slags lyd vi fikk. For det var rett og slett et dårlig oppmic'et symfoniorkester, uten spesielle kjennetegn, med Bocelli og de andre solistene flytende oppå.

Det er en av de dårligste lydproduksjonene jeg kan huske å ha hørt, NRKs egne KORK-produksjoner stiller i verdensklasse i sammenlikning. Det låt grøtet og grumset fra start til slutt, et lydspor i stand til å drukne hva som måtte ha vært til stede av musikalsk kvalitet.

Surrealistisk
De spilte for eksempel «Dovregubbens hall», og klarte ikke å mic'e opp mer enn fagottene — enten de hadde melodien eller ei. Mer surrealistisk har du neppe hørt Grieg.

Men hva med Bocelli selv, kveldens store publikumsmagnet? Han hadde lagt seg på en operasviske-linje helt fram til ekstranumrene, som slo dørene opp for popballadene.

Men de som hadde forventet en ordentlig smørsanger, må ha blitt skuffet, dypt skuffet. Stemmen mangler trøkk nesten fullstendig. Det skinner ikke av den i det hele tatt. Best klinger den i et litt høyt mellomleie, i hvert fall når fraseringen ikke blir rytmisk komplisert. For da sklir Bocelli gjennom som et takras, kutter alle svingene og mister fullstendig momentum.

Katastrofe
Gjennomgående ligger han bakpå, faktisk uten unntak. Det låter ganske så treigt, og han ble ytterligere tynget ned av den elendige lyden. Dette har ingenting med liveopptreden å gjøre, er bare skinnbarlig en. Samsangen med de andre solistene var stort sett en katastrofe. Og hver for seg gjorde heller verken Sanguinetti, Montresor eller Headley noen særlig forskjell.

Nei, jeg sier med Karlsson på taket: Mye graut har jeg sett, men sjelden så lite!