En fred vi ikke kan vinne?

USAs strategi i Afghanistan er at fienden skal knuses militært, mens befolkningen skal vinnes med økonomisk bistand, humanitær hjelp, og politiske tiltak. I virkeligheten ser vi at sivile rammes stadig oftere i krigføringen. Kan vi «med den afghanske regjeringen i spissen» vinne freden i dette landet?

SIDEN NOVEMBER 2001 har det internasjonale samfunnet engasjert seg i to ulike og tildels motstridende prosesser i Afghanistan. På den ene siden et mangfoldig fredsbyggingsprosjekt med økonomisk gjenreisning, politiske valg, reform av statsadministrasjonen og rettsapparatet, og støtte til menneskerettighetene - og. på den annen side, krigføring.

Krigen har først og fremst vært ført av amerikanske styrker mot Al Qaida-elementer og Taliban. Siden 2003 har USA lagt om til enn klassisk counter-insurgency-strategi der fienden skal knuses militært, mens befolkningen skal vinnes over med økonomisk bistand, humanitær hjelp, og politiske tiltak.

Likevel går ofte uskyldige liv tapt. I mai ble rundt 35 sivile (kvinner, barn og gamle menn) drept i et amerikansk flyangrep på en landsby i Kandahar-provinsen. Slikt har skjedd flere ganger før. Hver gang beklager President Karzai og oppfordrer amerikanerne om å føre krig uten å skade sivilbefolkningen. Hver gang blir stemningen mer amper fordi det er klart at Karzais bønner ikke blir hørt. Når moskeer også bombes - som i Kandahar nylig - forsterkes konflikten ytterligere.

Å FØRE KRIG mot en lokalt forankret geriljastryke uten å skade sivilbefolkningen er i utgangspunktet uhyre vanskelig. Washington ønsker heller ikke råd fra den afghanske regjeringen på dette felt og har derfor ikke undertegnet et Status of Forces Agreement (SOFA), slik vanlig praksis mellom suverene stater tilsier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Karzai reiste til Kandahar for å beklage det inntrufne, ba landsbybefolkningen om at fremmede soldater måtte trekkes ut. Koalisjonsstyrkene bidrar ikke til det som folk er mest opptatt av, nemlig å skape trygghet mot «hverdagens vold», utøvet av ymse lokale makthavere. De internasjonale soldatene fører en krig i Afghanistan som i beste fall ikke angår landsbyen, og i verste fall går direkte utover den.

Amerikanske styrker har også lagt seg til et adferdsmønster som skaper motreaksjoner nesten uansett hvor de er. I Kabul overser de alle trafikkregler av hensyn til egen sikkerhet. Når så mange små ting føyes til dypere sinne og frustrasjon, da kan det eksplodere - slik det nylig gjorde i Kabul.

DE STØRRE ANKEPUNKTENE knyttes til mye av det som er gjort i både krigføringens og fredsbyggingens navn. Det ambisiøse programmet for økonomisk gjenoppbygging og visjoner om modernisering, demokrati og menneskerettigheter har skapt både forventninger og frykt. Mange hadde håpet på fred og fremskritt i form av gjenoppbygd hus, jobb og trygghet. Alle undersøkelser viser at de fleste afghanerne fremdeles anser mangel på arbeid og sikkerhet som de største problemene. Samtidig er andre blitt synlig styrtrike, de fleste, antas det, ved korrupsjon, smugling og narkotikahandel. På samme vis er håp om mer frihet hos noen en trussel om tap av grunnleggende religiøse og tradisjonelle samfunnsverdier for andre. Konflikten utspilles både i det offentlige rom og i skjæringspunktet mellom det private, som da en kvinnelig TV- programleder, kjent for sin frigjorte opptreden foran kamera, ble myrdet.

Utvikling vil nødvendigvis skape motsetning og konflikt, men tilfellet Afghanistan er særegent. Utviklingen er programfestet til å være omfattende og rask, og skal i hovedsak finansieres av bistandsmidler. Bare ca. 8 prosent av statsbudsjettet dekkes av innenlandske skatter og avgifter. Utlendinger er meget synlig både i Kabul og på landsbygda som rådgivere, bistandsaktører, osv. Dette gjør at gjenoppbyggingen - som i praksis er blitt et omfattende moderniseringsprosjekt - i stor grad fremstår som fremmet og eiet av utlendinger.

Når utenlandske styrker i tillegg fører krig på en måte som rammer de militante og så vel som vanlige folk, blir det grobunn for bred mobilisering mot utlendinger, regimet, og de som har tjent mest på freden. Under opptøyene i Kabul ble de alle rammet.

ER DET NOEN VEI UT av dette uføret? Tidligere forsøk på å skape rask utvikling i Afghanistan, under kong Amanullah på 1920-tallet og under president Daoud på 1970-tallet, endte galt. Da afghanske kommunister med sovjetiske styrker i ryggen skulle modernisere landet og samtidig føre krig, gikk det enda verre. Og kanskje ligger det en lærdom her.

Fredsbyggingen kunne trolig gjøres mindre konfliktfylt ved å redusere tempoet for reformprogrammet, legge mer vekt på elementære behov som jobb og sikkerhet mot hverdagens vold, og gi utlendingene en lavere profil.

Når det gjelder krigføringen, ser det ikke ut til at Taliban-geriljaen kan knuses militært, ei heller ved at de militære styrkene i større grad tar på seg humanitære oppgaver. De militante har faktisk vokst i takt med det økende antall utenlandske styrker siden november 2001. ISAF og koalisjonsstyrkene kombinert teller nå rundt 32 000 (USA 23 000, NATO 9000). Men sikkerheten (målt i antall drepte militære, sivile, eller sammenstøt) er redusert, spesielt siden 2003.

Å skylde på Pakistan - der Taliban mobiliserer åpenlyst - dekker i en viss grad over hvor sammensatt motstanden mot det internasjonale tilstedeværelsen er. Jenteskoler brennes i områder der Taliban aldri har hatt fotfeste, som områdene der norske styrker ble angrepet, og narkotika dyrkes over hele landet. Pakistans rolle må dessuten forstås i regional kontekst og frykten for å bli «omringet» av India, som nå er gått tungt inn i Afghanistan og i tillegg har styrket sitt forhold til Washington. Her trengs det politisk nytenkning og smidighet.

Det trengs også på den militære fronten. USAs planlagte styrkereduksjon ga NATO en mulighet til nytenkning omkring ISAFs rolle. Isteden besluttet man å følge i koalisjonsstyrkens spor ved å utvide til sør og øst og operere med et mer offensivt mandat. Britene skal føre krig mot narkotikasmuglere i Helmand. Det er også en krig de neppe kan vinne. Kanadierne i Kandahar har allerede lansert offensive operasjoner. Dette gjør ikke bare disse - men trolig alle utenlandske styrker - til en magnet og et mål for de militante.

ET ALTERNATIV er faktisk å trappe ned den offensive krigføringen i sør og øst, og gjøre utenlandske styrker mindre synlige ved å konsentrere dem i noen få byer. Om en slik stabiliseringsstrategi knyttes til et mer aktivt forsoningsdiplomati overfor Talbian, behøver ikke resultatet bli garnisonsbyer i negativ forstand.

Afghanerne har en lang tradisjon på å forhandle så vel som å kjempe. Karzai er en dyktig forhandler i dette spillet - det vises bl.a. i hans utnevnelse av guvernører. Han har lenge understreket nødvendigheten av en politisk løsning. Å sende inn kanadiske styrker eller amerikanske A-10 fly kan bare forkludre denne strategien, og demonstrerer svakheten ved bruk av militær makt når det er vilje til nytenking og politiske løsninger som trengs mest.