En fredsprosess i stampe

Når Sri Lanka velger nytt parlament 2. april, kan seieren gå til dem som vil ha øya fredet – for nordmenn. Men vil det gi dem fred?

To år har gått siden en våpenhvile ble undertegnet mellom Sri Lankas regjering og viktigste opprørsbevegelse, LTTE (Liberation Tigers of Tamil Eelam). Fra 1983 til 2002 kjempet ”tigrene” på vegne av den tamilske minoriteten mot regjeringssiden, som med grunnlag i det singalesiske flertallet i sør hadde undertrykt tamilene i årtier.

Selv om partene ikke har brukt våpen mot hverandre siden februar 2002, har de verbale og symbolske kampene økt i omfang de siste månedene. Det er i dag snart ett år siden forhandlingene mellom dem ble lagt på is, på tross av Norges rolle som tilrettelegger for videre samtaler. Hvorfor går prosessen for å løse konflikten så sakte framover?

Å være norsk gir reaksjoner på Sri Lanka. Samme dag som en storavis nylig hadde overskriften ”Norge kan bli kastet ut”, uttrykte én jeg snakket med det slik: ”De med litt omløp i hodet vil at Norge skal bli værende, de uten vil ha dere ut. Problemet er at det er de siste som har overtaket.”

Han viste selvsagt til den utrettelige rivaliseringen mellom statsministeren og presidenten på øya. Siden presidenten og parlamentet velges separat kan statsminister og regjering, som utgår av parlamentet, komme fra en annen partikonstellasjon enn presidenten. Nettopp det har vært situasjonen siden forrige parlamentsvalg i desember 2001, da det høyreliberalistiske UNP fikk flertall sammen med et muslimsk parti. Dermed ble det UNPs nye statsminister Ranil Wickremesinghe og hans følge som representerte regjeringssiden i forhandlingene som Norge la til rette for; både fram mot våpenhvileavtalen i februar 2002 og i de seks rundene fra september 2002 til mars 2003 som siktet mot en endelig fredsavtale.

President Chandrika B. Kumaratunga var altså ikke del av disse samtalene. Samtidig hadde hun vært den første politiker på Sri Lanka som ble valgt inn på et fredsprogram. I 1994 var folk slitne etter over ti år med krig under UNP, og stemte på Kumaratunga for å få slutt på krigen. På tross av flere våpenhvileforsøk fortsatte kampene, men presidenten la likevel fram tilbud til LTTE om hva slags myndighet regjeringssiden kunne overføre til de tamildominerte områdene. I 1999 ble hun gjenvalgt, riktignok blant beskyldninger om omfattende valgfusk. Samme år forsøkte LTTE å drepe henne, noe som har ført til at hun har hardnet til. Den økonomiske krisen gjorde videre at presidentens allianse tapte parlamentsvalget i 2001. Likevel er det verd å merke seg at Kumaratunga så sent som i 2000 la fram forslag om endringer i grunnloven som ville føre til redusert presidentmakt. Forslagene ble nedstemt, blant andre av UNP.

Det burde derfor ikke komme som en overraskelse at Kumaratunga til slutt gjorde sitt for å få et ord med i laget. Hun hadde investert såpass mye i forsøk på å få slutt på krigen at hun gjerne ville ha noe igjen for det. Ved å la statsministeren fortsette sitt sololøp på landets viktigste sak, ville hun også risikere å tape ansikt i et land der presidentmakten er uvanlig stor. I tillegg hadde mange singalesere blitt stadig mer skeptisk til Wickremesinghe, som de mente ga for mye etter til tigrene. Han hadde ikke lagt konkrete forslag på bordet for å si fra om hva regjeringssiden kunne godta og ikke godta, og ikke vært så tydelig i sin fordømmelse av tigrenes mange og til dels grove brudd på våpenhvilen. Kumaratunga fikk derfor støtte da hun i november gikk til det drastiske skritt å ta over styringen av tre sentrale ministerier – forsvar, innenriks og informasjon – mens statsministeren var i utlandet.

Siden har Wickremesinghe naturlig nok framholdt at hvis han ikke ville få tilbake myndigheten over militæret, vil presidenten kunne beordre hæren, marinen eller flyvåpenet til å gå til aksjon bak hans rygg – mens han sitter ved forhandlingsbordet. Derfor har han stilt et ultimatum til presidenten: ”Enten får jeg tilbake forsvarsdepartementet, eller så tar du over fredsforhandlingene”. Presidenten vil ikke gi ham tilbake militæret. Men hun er også motvillig til å fortsette forhandlingene som er tuftet på en våpenhvileavtale som hun ikke var med å få fram, og som hun mener gir LTTE for mye rom til å bygge sin egen stat i staten mens forhandlingene mot en endelig fredsavtale trekker ut.

Man snakker derfor om at en ny fredsprosess må begynne, på grunnlag av en ny våpenhvileavtale – som man ikke nødvendigvis ønsker Norges hjelp til å forhandle fram. Fra Kumaratungas hold lyder refrenget: ”Norge har vært for snille med tigrene. De er for redd dem. De har satt vår nasjonale sikkerhet i fare. Vi trenger å begynne på nytt.” Parlamentsvalget er nettopp denne nye starten. Om Chandrikas folk får flertall vil nemlig rivaliseringen med Ranil forskyves ut av maktens sentrum. Derfor har presidenten nå maksimert sjansene for seier ved å la sitt kjerneparti SLFP alliere seg med det ultranasjonalistiske JVP, som har bred støtte blant fattige singalesere på landsbygda i sør.

Etter noen ukers reise på Sri Lanka innser jeg at presidentens holdning faktisk er temmelig utbredt; ikke bare blant dem ”uten omløp i hodet”. Mange ser det som bekymringsfullt at Norge, som skal legge til rette for fredssamtalene, ikke later til å bruke sin forhandlingsmakt til å konfrontere tigrene med deres våpenhvilebrudd. I tillegg spør noen seg hvorfor våre utsendinger, som skal prøve å få partene til å fortsette å møtes, ikke protesterte mer høylytt da LTTE trakk seg fra forhandlingene i april 2003. Singaleserne bor utenfor LTTEs myndighet, og tamilene tør ikke å utfordre tigerstyret – av bitter erfaring. I dag er nok derfor internasjonale aktører best rustet til å sette tigrene på plass. Dette gjelder ikke minst Norge, som LTTE ikke bare trenger men også har tillit til. Derfor spør mange lankesere seg, ”Hvorfor er ikke Norge mer kritiske overfor dem? Og hvis de faktisk prøver å sette dem på plass, hvorfor sier de ikke fra om det?”

At fredsprosessen står i stampe i dag, har nok selvsentrerte politikere i sør mye av ansvaret for. Men i følge SLMM, den nordiske styrken som overvåker våpenhvilen, er det LTTE som står bak over 90 prosent av de mer enn 1500 bruddene på våpenhvilen som er dokumentert så langt. Når disse bruddene får fortsette, bidrar de også til å undergrave fredsprosessen. Og det får de, ikke minst ettersom tigrene nyter straffefrihet: de får fortsette å smugle våpen, vedlikeholde marinen sin, trakassere og bortføre folk, drive med pengeutpressing og rekruttere barnesoldater uten å måtte bøte for det. Om de ikke konfronteres med udådene nå, hva slags fred kan man forvente at de vil gi sitt folk i framtiden?

Norge har en avgjørende rolle å spille på Sri Lanka. Ingen andre har oppnådd en slik tillit fra begge parter i konflikten, og en så bred aksept fra stormaktene. Men for fortsatt å nyte denne tilliten, bør man si tydeligere fra om de av partenes handlinger som er uakseptable. Om lankesere flest får vite om at de norske delegatene gjør dette, vil det gjøre deres bilde av Norge både klarere og penere. For i dag vet folk forsvinnende lite om hva vi faktisk driver med på Sri Lanka. Mangel på informasjon sprer spekulasjoner, som igjen stimulerer til skepsis. Om Norge ønsker å bidra til å gi øya en varig fred, bør vi derfor stadig vekk signalisere dette og hvordan vi prøver å gjøre det. Å skape fred handler om å skape tillit: ikke bare rundt forhandlingsbordet, men også blant folk flest.