Anmeldelse: Sara Stridsberg «Hunter i Huskvarna»

En fremragende ordkunstner

Sara Stridsberg briljerer med varierte, formsterke noveller.

MESTERLIG: Sara Stridsbergs noveller veksler mellom hverdagslig minne-prosa og drømmeaktige villfarelser. Foto: NTB/Jessica Gow
MESTERLIG: Sara Stridsbergs noveller veksler mellom hverdagslig minne-prosa og drømmeaktige villfarelser. Foto: NTB/Jessica Gow Vis mer
Publisert

«Hunter i Huskvarna»

Sara Stridsberg

Noveller

Forlag: Aschehoug
Oversetter: Monica Aasprong
Utgivelsesår: 2021

«Ustabile memoarer og psykotiske labyrinter i knallsterk prosa.»
Se alle anmeldelser

I sin ferske novellesamling «Hunter i Huskvarna» beveger Sara Stridsberg seg i landskaper hun har vært i før, i psykiatriske grenseland, i de tunge institusjonene, i menneskesinnets tåkelagte labyrinter. Hun tar leseren med i en intens utforskning av marginalisering, utenforskap og individets utbrytertrang – straff og isolasjon – slik hun har gjort ved flere anledninger i tidligere verk, som i «Drømmefakultetet», «Beckomberga – ode til min familie» og «Kunsten å falle».

Enkelte av novellene framstår nesten som memoarer, oppvekstskildringer fra svenske miljøer, som tittelnovellen lagt til industribyen Huskvarna. Her er fortellerens blikk rettet mot arbeidernes fellesskap, massene som kommer ut av fabrikkporten, de sterkttroendes rekker. Selv er hun barn av «ateistene», ganske utafor, men forbindelsen til Hunter, som er den eneste gutten i klassen som ikke folder hendene sine i den obligatoriske bønnen, viser en vei ut til et annet utenforskap. Hvor blir det av ham og hundene?

Flere noveller er lagt til Amerika, til Detroit og Texas, til fengsler og fortvilelse. I «Lone Star State» følger vi et søskenpar som reiser til sin fjerne far, en oljemagnat i Houston og hans luksuriøse hjem. Faren holder seg med fire unge menn fra Rimini, Italia, «The Dogs», som ligger og drar seg ved bassengkanten. Hvem er de? Søsteren Hazel blir rovmordet av en rasende gal kvinne som siden dødsdømmes, og den gjenlevende broren Robin begynner å besøke henne i fengselet. De utvikler en taus, sterk relasjon mens de venter på at dødsdommen skal utføres.

Burlesk høydepunkt

Et burlesk høydepunkt er den lengste novellen, «Familien», som maler et indirekte vrengebilde av Svenska Akademien – den klubben, den gjengen som deler ut Nobelprisen i litteratur. Sara Stridsberg var medlem der i en rekordkort periode fra desember 2016 til mai 2018. Da gikk hun ut i forbindelse med de bitre konfliktene rundt «kulturprofilens» herjinger.

Ikke noe av det blir nevnt, dette handler om «familiens» ritualer og stivnede former, deres endeløse skåling og gjensidige smiger, hele den forvandlende kraften menasjeriet har på den som skal tre inn. Alt dette er gjort på en så fornøyelig måte at det hele framstår som akkurat så tåpelig og selvhøytidelig at det bare blir smått. Ikke vanskelig å forstå at Sara Stridsberg – selveste Sara Stridsberg! – måtte ut av Akademiens klamme selvgodhet.

Mørke stier og brå sprang

Stridsberg er en fremragende ordkunstner. Hun skaper ustabile fortellerposisjoner, legger opp stoffet i stadig veksling mellom hverdagslig minne-prosa – rett-fram-setninger rundt minner om steder og folk som en jeg-person har sett og kjent og forlatt – og drømmeaktige, springende, nesten hallusinerende villfarelser i mer krevende prosa. Det gjøres aldri klart om minnene er tenkte eller levde, om de har med jeg-personen, deg-personene eller tredjepersonenes levde fortid å gjøre. Eller om de er forslag til mulige byggesteiner i et fiksjonelt livsløp.

Novellene varierer mellom det umiddelbart håndgripelige og det unndragende flyktige – både i setningsbygning og i selve fortellingene. Slik vet vi aldri hvor vi skal, heller ikke hvor vi går, hva slags mørke stier hun drar oss ut på, hvilke brå sprang som lurer på hver eneste side – men vi blir ikke skremt. Til det er forfatteren så overbevisende trygg som guide i alle sine infernalske kretser. Og denne tryggheten ligger i det språklige mesterskapet, den djerve formen hun setter fram på papiret, upretensiøst og grandiost – godt utført også på norsk, takket være Stridsbergs faste oversetter Monica Aasprong.

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer