En fri penn

Den beste storyen Kåre noen gang skrev var hans egen.

 USMINKET:  Frank Rossaviks biografi om Kåre Valebrokk tegner et usminket bilde av en myteomspunnen og motsetningsfull medieleder bare et halvt år etter hans død.  
Foto: Kyrre Lien / SCANPIX .
USMINKET: Frank Rossaviks biografi om Kåre Valebrokk tegner et usminket bilde av en myteomspunnen og motsetningsfull medieleder bare et halvt år etter hans død. Foto: Kyrre Lien / SCANPIX .Vis mer
Kommentar

Etter tre år i London for Dagens Næringsliv, ville Kåre Valebrokk gi meg en ny utfordring i avisa. Han ville introdusere den engelske nekrologen i DN; et mer uærbødig og perfid format enn den høflige norske oppsummeringen av et liv.Warts and all, som han sa. Han likte å bruke engelsk, gjerne et Shakespeare-sitat, selv om han kunne være like elegant og presis på norsk.Vanligvis var det kort vei mellom idé til papir i Kåres univers, men denne ble aldri satt ut i live. Kanskje sviktet for en gangs skyld motet, selv for hans frie penn. Men formen var trolig i tankene da han mot slutten i fjor høst ba Førde-biografen Frank Rossavik skrive sin biografi. Da håpet han å få som fortjent, uten skjønnmaling.

Rossavik har hatt ambisjon om å skrelle vekk mytene, mange av dem skapt av Kåre selv, og finne mannen bak. Det er ingen lett jobb. Hva som er sant og hva som bare er godt fortalt, visste ikke alltid Kåre selv en gang. Sannheten måtte av og til vike for den gode formuleringen, mannen for myten. Men i Rossaviks iver etter å avkle mytene, forsvinner også noe av karismaen og energien som omga mannen.For den beste storyen Kåre noen gang skrev var hans egen. Han dyrket bildet av en sørlandsk rabagast som drakk og røykte med begge hender, som avvæpnet drepende replikker med bløte konsonanter og et flir. Han ble tilgitt det meste, og det var ikke lite. Like raus som han var med egne svakheter, kunne han være overfor andres, men også nådeløs om nødvendig. Konfliktsky var han ikke, snarere en dreven maktspiller.

Rossavik mener Kåre Valebrokk var den mest effektive talsmann liberalismen har hatt i Norge. Frihetstrangen var en rød tråd i alle hans kommentarer, ikke minst når det gjaldt økonomi og næringsliv, men den favnet etter min mening videre enn en slik ideologisk merkelapp. Om han i yngre år var fascinert av den politiske outsideren Anders Lange, hadde han mindre til overs for etterkommerne.Han likte ikke båser og var for eksempel bemerkelsesverdig kjønnsblind. Lenge før Akersgata fulgte etter, ansatte han flere kvinner i lederposisjoner. Han hentet også en rekke journalister fra Klassekampen.

Fakta på bordet og til helvete med konsekvensene, slik definerte han journalistikk. En god journalist har ingen venner, var mottoet han med noen bekvemme unntak levde opp til på trykk, om ikke i privatlivet, hvor han omgikk de samme lederne på kveldstid som avisa hans kritiserte om dagen.Slik var han sammensatt og motsetningsfull, og slik skapte han selv en god story.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.