MÅ INTERVENERE: Det haster å gripe inn. I Syria førte vestlig handlingslammelse til at de radikale islamistene fikk fritt spillerom, skriver Akerhaug. Blidet viser byen Mosul i Irak tiende juni. ISIL hadde da tatt kontroll over byen. Foto: Reuters / NTB Scanpix
MÅ INTERVENERE: Det haster å gripe inn. I Syria førte vestlig handlingslammelse til at de radikale islamistene fikk fritt spillerom, skriver Akerhaug. Blidet viser byen Mosul i Irak tiende juni. ISIL hadde da tatt kontroll over byen. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

En frihavn for terror i vår bakgård

Terroristenes erobring av Mosul og andre irakiske byer kan skape en situasjon som minner om da Taliban styrte Afghanistan før 11. september. Bare mye verre.

Meninger

Det er ofte, altfor ofte, lett å tenke at konflikter i andre land ikke angår oss. Vi rammes ikke direkte av sultkatastrofer eller borgerkriger i Vest-Afrika.

Men det som nå skjer i Midtøsten angår oss direkte. Den islamske staten i Irak og Levanten (ISIL) har allerede etablert områder de kontrollerer i de mest oljerike delene av Syria og mot grensen til Tyrkia. Når de nå også har tatt over nesten alle områdene befolket av sunnimuslimske arabere i Irak, er det alvorlig. Alvorlig for befolkningen i området, som kastes ut i krig, ille for islamistenes politiske motstandere og særlig for etniske og religiøse minoriteter.

For vestlige myndigheter er dette også noe helt nytt. I Norge og EU-landene har etterretningstjenestene og myndighetene lenge fryktet hva som skulle skje, når de over tusen som har reist fra Europa til Syria vender tilbake, med kamperfaring og bakgrunn fra en blodig borgerkrig. Når ISIL nå er i ferd med å forsøke å etablere seg som en stat i regionen og kontrollerer store områder i Syria og Irak, blir situasjonen straks langt mer alvorlig.

Det er også sannsynlig at nordmenn er blant dem som nå kriger for ISIL i Irak. Flere av de norske radikale islamistene har oppholdt seg i Syria i over ett og et halvt år. Det er naturlig å tenke seg at de har gått i gradene og etter hvert får mer betrodde oppgaver. Noen av dem har blitt hardbarkede krigere, veteraner fra hellig krig. Og jo lenger de befinner seg i ISILs rekker, jo mer sannsynlig er det at de vil bli med på større operasjoner, som de som nå foregår i Irak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er forskjellige estimat på hvor mange som er fra Vesten, men det dreier seg om over 1000 krigere fra europeiske land. Blant dem er noen titalls nordmenn.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Akkurat nå kriger de i Irak og Syria, men de kommer fra steder som London, Paris, København, Gøteborg, Oslo, Skien og Moss. Derfor er det ikke til å undre seg over at vestlige etterretningstjenester følger det som skjer i Irak svært nøye.

Disse norske krigerne i ISIL er en del av en terrororganisasjon. Målet er å opprette en islamsk stat på tvers av landegrenser og etniske skillelinjer. De er kompromissløse og hevder at alle som angriper dem er «fiender av islam». Den myteomspunne lederen Abu Bakr Al-Baghdadi havnet etter at Osama bin Laden ble drept, i konflikt med terrornettverkets nye leder, Ayman Al-Zawahiri. Nå hevder han at han er bin Ladens egentlige arvtaker.

Det er lett å tenke at situasjonen minner om da Taliban etablerte seg i Afghanistan og etter hvert vant makten i landet, på slutten av 90-tallet og i tiden før 11. september. Til Afghanistan valfartet islamistiske terrorgrupper, som grep muligheten for å etablere seg i en frihavn, der de ikke trengte å frykte å bli angrepet eller fordrevet.

Men det er også en svært viktig forskjell mellom Afghanistan på 90-tallet og dagens Irak. Taliban var i hovedsak en lokal organisasjon, som bestod av etniske pasjtunere. De søkte, vant og tapte senere makten i Afghanistan, men hadde aldri regionale eller globale ambisjoner.

ISIL i Irak er helt annerledes. De har riktignok sitt utspring fra den irakiske fløyen av Al-Qaida. Men organisasjonen er internasjonal og består av rekrutter fra mange land. Det er altså en internasjonal terrorgruppe som nå etablerer seg som en regional maktfaktor i Midtøsten. Og de har ambisjoner om mer enn bare å kontrollere områder befolket av arabiske sunnimuslimer. Lederen Abu Bakr al-Baghdadi har vært klar på at han nå regner seg og ISIL som lederne av den globale, hellige krigen som Osama bin Laden på 90-tallet startet mot «korsfarerne og jødene», altså Vesten og Israel.

Situasjonen er altså ikke sammenlignbar med Afghanistan, den er mye verre. Det er som om Osama bin Laden skulle ha etablert en stat, ikke bare fått en trygg havn.

Mosul er bare 120 kilometer fra grensen til Nato-landet Tyrkia. Men det faktum at områdene ISIL nå kontrollerer ligger i Europas bakgård, er ikke den eneste grunnen til bekymring. Like bekymringsfullt er det høye antallet vestlige rekrutter, også fra Norge. Alle disse er det som i etterretningstjenestens fagterminologi kalles potensielle «operatører». Det betyr i denne sammenhengen en person som forsøker å iverksette fiendtlige handlinger mot Norge eller våre allierte. For USA og Vesten er det nå få gode alternativ igjen. Situasjonen som nå har oppstått, har bakgrunn i den raske tilbaketrekningen fra Irak i 2011. Uavhengig av hva man måtte mene om invasjonen i 2003, fikk det amerikanske uttoget uheldige virkninger. Man etterlot seg et land der politikken følger etniske skillelinjer. I tiden før tilbaketrekningen hadde USA i samarbeid med lokale stammeledere lykkes å snu de sunnimuslimske arabiske stammelederne til sin side i kampen mot terroristene.

Men i etterkant har denne gruppen følt seg marginalisert av den sjiamuslimsk-dominerte regjeringen i Bagdad. Som et resultat har ISIL og andre radikale grupper kunnet høste av denne misnøyen. Selv om mange irakere også i byene terroristene har erobret, ikke nødvendigvis sympatiserer med gruppens radikale mål, betyr ikke det at de ønsker å la seg dominere av en sjiamuslimsk-dominert sentralregjering. Og når sjiamuslimske religiøse ledere nå oppfordrer lokalbefolkningen til å gripe til våpen risikerer man at konflikten får et sterkt etnisk preg.

Det betyr at det haster å gripe inn. I Syria førte vestlig handlingslammelse til at de radikale islamistene fikk fritt spillerom. Lar man det samme skje nå i Irak, vil det være katastrofalt for sivilbefolkningen og føre til en langvarig konflikt med potensial til å destabilisere hele regionen ytterligere.

Men det vil også kunne føre til at terrorfaren mot vestlige mål ikke bare øker, men vil være vedvarende i lang tid fremover.