Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En frisk og frodig Faust

Med et fritt og sanselig språk har Åse-Marie Nesse skapt en levende gjendiktning av Goethes «Faust II». Hun har valgt en helt annen vei enn André Bjerkes gamle gjendiktning, som akkurat nå brukes i Nationaltheatrets oppsetning. Det vinner hun på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som Sindre Hovdenakk var inne på i en kommentar før påske, i en presentasjon av Åse-Marie Nesses gjendiktning av Goethes «Faust II»: Noe av det norskeste vi har i norsk lyrikk, «Ved Rundarne» av Vinje, er vel så inspirert av innledningsdiktet til Faust, som av gjensynet med fjellet.

Noe Vinje selv ikke la skjul på: «Aa, det er no etterdiktning, det.» Åse-Marie Nesse bruker denne tilknytningen for alt den er verdt. Hun intonerer med Vinjes ord: «No ser eg atter...»

Første linjen er viktig. Det er Faust selv som sier det, der han sitter i sitt studerkammer {ndash} i ferd med å oversette Johannes-evangeliet. Han skal ta kampen opp mot Martin Luthers bibeloversettelse. «I opphavet var ordet.» Faust prøver seg fram. «Han prøver med ei anna vending,» for «det første verset er så viktig». Når Nesse intonerer som hun gjør, så slår hun an en tone, hun gir fra seg et signal. Hun prøver, som Faust, å gå sin egen vei. Ikke bare i forhold til Goethe, men også i forhold til en annen «Faust»-gjendiktning: André Bjerkes.

Ulikheter

Når en parallell-leser de to utgavene, slås en av ulikheten, av hvor dypt preget teksten er av gjendikternes egne stemmer, egne litterære uttrykk. Det er en ulikhet som stikker dypere enn den som oppstår allerede i utgangspunktet, med Nesses nynorsk og Bjerkes riksmål. «Det nærmer seg på ny en skyggeskare...» Slik intonerer Bjerke.

Men la oss sammenholde, ved stikkprøvemetoden, noen vers fra «Faust II», «Dritter Akt»: Først Bjerke: «Spøkelser! Stive som støtter står dere der,/ redd for å skilles fra dagen dere har tapt. /Menneskene, alle gjenferdslike som dere,/ gir heller ikke villig avkall på det sublime solskinn.»

Så Nesse: «Ein flokk med skrømt! {ndash} Som stivna støtter står de der,/ i skrekk for avskjed fra ein dag de ikkje eig./ Det gjeld for både menneske og skrømt som dykk:/ Ugjerne gjev dei avkall på den høge sol.»

Nesse opplever det «spill levende» i Goethes tekst. Tida har lagt seg over Bjerkes Goethe. «Den høge sol» er sanselig, den står over våre hoder. «Det sublime solskinn» er fjernt og litterært. De tre ordene antyder gjendikternes veivalg. Nesse tillater seg større friheter enn Bjerke. Hun er ledig der han er stiv. Hun er frekk der han er korrekt. Hun er muntlig der han er skriftlig. Hun kan skrive «elskhug» der han må skrive «elskov». (Bare det!) Det er doggfriskhet mot patina.

Nær sjargong

Nesse spiller fritt i det språklige rommet Goethe skaper med sin romantiske ironi. Også hun bruker gammeldagse, fremmede ord: «Sporenstreks» og «omkalfatra». I den andre enden av hennes register finner vi de ytterst muntlige vendingene, grensende til sjargong: «Eg kjenner meg ikkje heilt på høgda,» eller: «For meg, herr doktor, er det toppen/ å gå på tur med dykk i blant.» (Fra «Erster Teil».)

For å konkludere: Nesse bruker et større språklig register enn Bjerke. Det vinner hun på

- etter min mening. Imidlertid: Det er Bjerkes gjendiktning som benyttes i den aktuelle «Faust»-oppsetningen på Nationaltheatret. En spill levende forestilling, sier de som har sett den.