En fryd for øyet

Shakespeares våryre kjærlighetsforviklinger har fått et moderne uttrykk, en storslagen visuell innpakning og forsvares av et gjennomgående velspillende ensemble på Det Norske Teatret.

Om scenografien er mer abstrakt og monumental, og kostymene mer underfundige og østeninspirerte enn hva man er vant med når det gjelder komedien «Som du vil», så gjør denne oppsetningen det Shakespeare nok ville at stykket hans skulle gjøre: sette en i god stemning og gi publikum smak av kjærlighetens både sukkersøte og bittersøte frukter.

Monumental

Scenograf Even Børsums mektige og gråtonede scenerom har deilig stormannsgalskap i seg. Den tar i bruk både dreiescene, luker og basseng i sin veksling mellom den grimme hertug Fredericks hoff og hans utstøtte brors Ardennerskog, fristedet alle i komedien flykter til. Der utfolder kjærligheten seg gjennom intriger, lengsler, dårskap, begjær og alt hva som måtte høre den til. Det begynner med sumobryting allerede før publikum får satt seg. Kimonoer og annen japaninspirasjon preger Ane Aasheims herlig fantasifulle kostymer. De kan sees som en honnør til 1900-tallets store Shakespeare-entusiast, filmregissøren Akira Kurosawa.

Ensemblespill

Det går ikke lang tid før prins Orlando slenges veggimellom på brytematten - det er forøvrig et under at Erland Bakkers tynne lemmer tåler all julingen - og dermed er de shakespearske forviklinger i gang.

Akkurat som i «Personkrins 3:1» er dette blitt en solid ensembleforestilling hvor samtlige skuespillere gjør gode roller. Den demonstrerer at norske skuespillere behersker faget sitt selv om de har vært ansatt i mer enn fire år.

I forgrunnen står Erland Bakkers smukke Orlando, dødelig forelsket i Nina Woxholtts prinsesse Rosalind. Hun har flyktet til skogs forkledt som en gutt, sammen med sin kusine Celia (Ingunn B. Øyen), begge roller forfriskende og sjarmerende utført. Et morsomt par er også de håpløst forelskede Phebe (Elisabeth Matheson) og Korn (Sverre Solberg), og i en birolle gir Wilfred Breistrand lys og ro til den trofaste gamle hustjener Adam.

Svein Sturla Hungnes regi har brakt kjærlighetskomikken opp til et mer ambisiøst «postmoderne» stilnivå og til en tvetydig happy-ending. Uttrykket er både rått og upolert, og finner samtidig en viss poesi i Gisle Kverndokks nye musikk. Regien er imponerende helstøpt, men lar ikke alltid den løsslupne leken og det ufiltrerte spillet få slippe igjennom.