En fryktelig feil

Alle kan gjøre tabber, men noen begår grove feil som aldri slutter å gnage. En forferdelig misforståelse sommeren hun er 13, preger hovedpersonen i «Om forlatelse».

«Om forlatelse» er Ian McEwans første roman siden «Amsterdam» i 1998, og det er også ei helt annerledes bok. Den hører til i sjangeren familieroman, og starter som den reneste idyllen. Men hele tida aner leseren at noe grusomt vil skje.

Skuespill

Året er 1935, åstedet et stort hus i et vakkert England, badet i en nesten paradisisk uskyld. Her bor familien Tallis, og lillesøster Briony er ei fantasifull og naiv jente, glødende opptatt av å skrive. Når vi møter henne, er hun i ferd med å sette opp sitt første skuespill, «Arabellas prøvelser», sju sider hvor heltinnen forelsker seg i en ond greve og smittes av kolera, før hun endelig finner lykken og blir gift. Som skuespillere har hun valgt ut seg selv og to fettere og en kusine, som er for høflige eller usikre til å snike seg unna. Premieren skal være en «velkommen hjem»-presang til storebroren Leon.

Briony har store fantasier om kjærligheten, men er ikke på noen måter innviet i dens mer fysiske uttrykk. Derfor blir hennes forvirring stor, når hun ved to anledninger samme dag kommer over sin ti år eldre søster Cecilia og hushjelpens sønn Robbie i for henne uforståelige situasjoner. Kvelden ender med at Brionys kusine blir voldtatt, og Briony er så skråsikker på at «perverse» Robbie er gjerningsmannen at hun ikke nøler med å angi ham til politiet.

Krig

Så flytter handlingen, både i tid, sted og hovedperson - vekk fra det idylliske England og til Frankrike i 1940, hvor menige Robbie er en av de mange britiske soldatene som er med på tilbaketrekningen til Dunkirk. Og etter det er vi tilbake til Briony, som forsøker å sone sin ugjerning ved å bli sykepleierelev på et sykehus som forbereder seg på storinnrykk av sårede, i en hovedstad som forbereder seg på invasjon.

Hvis «Om forlatelse» kan sammenliknes med andre bøker, må det være to-tre av romanene til Evelyn Waugh. Første del, fra ei uskyldig etterkrigstid, minner om «A Handful Of Dust», hvor idyllisk lykke knuses av skyldfølelse, mens andre og tredje del har klare paralleller til «Sword Of Honour»-trilogien, om England i krig. McEwan har ikke på noen måte kopiert Waugh, men han har stemningen felles med den gamle mesteren. Avslutningen, derimot, får stå for McEwans egen regning. Den er lagt til London i 1999, og Briony ser både tilbake og framover på sitt lange liv.

«Om forlatelse» er ei imponerende bok, McEwan går dypt inn i sine figurer og tegner dem med sikker hånd. Åpningskapitlet gir et så levende bilde av 13-åringen Briony at det knapt kunne vært gjort bedre.

Det setter også standarden for resten av romanen, som med rette har blitt kalt hans beste bok.