En fryktet og ironisk bladmann

I dag åpner kulturministeren Garborgdagane på Tynset. Dikteren var en betydningsfull journalist i Dagbladet og var flere ganger på tale som redaktør.

Artiklene hans fikk gjerne pusten til å gå fortere i «det gode selskap». De var ikke signert, det var ansett som et tegn på innbilskhet å signere avisartikler, men alle visste det når Arne Garborg skrev i Dagbladet.

En slik artikkel sto i avisa 14. desember 1881. Det var en anmeldelse av Henrik Ibsens skuespill «Gengangere». En helhjertet slakt. Garborg så stykket som et frontalangrep på familien.

Syfilis og Svineri

Det er som om Ibsen har gjort sig en nytelse af at sige alt det verste han vidste og at sige det så outrert som han var istand til,

skrev Garborg. Kanskje mente han det ironisk? Nei, han sto nok inne for dette. I et privat brev til Bjørnstjerne Bjørnson utdypet han sitt syn: Jeg kan ikke begripe, hvorfor våre fremtidstanker absolut skal serveres i en sauce af Syfilis og Svineri.

Anmeldelsen ble en pinlig sak for Dagbladet, men den svekket ikke stridslysten hos journalisten og fritenkeren Garborg. Han kastet seg med fynd og klem inn tidas åndskamper og dem var det mange av.

Opprivende strid

Gnyet av de store kampene på det litterære, moralske, språklige og religiøse området klinger igjen her, alt av de opprivende stridene som bidro så sterkt til å bryte ned de sterke og fast bevoktede murene som fordom og bakstrev hadde i Norge dengang. For Garborg var med, måtte være med, når kampen raste.

Denne karakteristikken av Arne Garborg finnes i en anmeldelse av en artikkelsamling som kom ut i 1950. Den var skrevet av Dagbladets legendariske journalist Anton Beinset og han slår fast at Garborg var journalist hele sitt liv, i stridsperioder mer journalist enn dikter.

Sikker var han aldri, slik beskriver Beinset Garborgs yrkesvalg:

Som lærer ville han bli journalist, som journalist ville han bli forfatter. Og så lengtet han inderlig tilbake til journalistikken igjen. Det eneste han ikke lengtet tilbake til av alt han brøt opp fra, var læreryrket. Det avskydde han.

Garborg kom til Dagbladet i 1873. 22-åringen ankom hovedstaden med fem daler i lomma og fikk jobb i bakrommet på ei ølsjappe på Vaterland. Etter hvert fikk han kontakt med redaktør H.E. Berner i Dagbladet. Han fikk lov til å forsøke seg med det man kalte «føljetonger», lange og beskrivende kåserier. Disse ble plassert nederst på avissiden, en såkalt «kjeller».

«Dagbladets kjellarmann»

Mange år seinere fortalte Garborg at han fant seg vel til rette som «Dagbladets kjellarmann» i sine første år i Oslo. Han skrev perfekt dansk-norsk og var godt voksen før han begynte å bruke «landsmål». Språkstriden skulle bli hans store kamp.

Garborgs litterære produksjon har trolig hatt størst betydning for nynorsken, men alle hans utrettelige avisinnlegg i «målstrevet» var også avgjørende. I boka «Utskjelt og utsolgt - Dagbladet 150 år» skriver Per Thomas Andersen om Garborg at han sammen med Aasen og Vinje var den enkeltpersonen som betydde mest for «landsmålet» på 1800-tallet.

Et dannelsens brøl

Målsaken var da også det som brakte Garborg på kant med Bjørnstjerne Bjørnson. I sin første tid i Dagbladet hadde han varm støtte fra åndshøvdingen på Aulestad. Første gang Arne Garborg var på tale som redaktør i Dagbladet, i 1880, gikk Bjørnson sterkt inn for ham, men den unge og radikale fritenkeren var nok for ytterliggående både for en del liberale og for «gudfryktige venstrefolk».

Da Garborg ved en seinere anledning var aktuell som redaktør, konspirerte Bjørnson imot ham. Forholdet mellom de to kjølnet dramatisk i forbindelse med sedelighetsdebatten og målsaken.

Garborg repliserte kraftfullt på Bjørnsons utfall mot «landsmålet». Han karakteriserte Bjørnsons syn som «et dannelsens brøl» og omtalte ham slik:

Den store norske Dikateren vedgjeng ærlegt, at han ikkje kan lesa norsk.

Ett av hans våpen var ironien og han brukte den på flere plan. Især brukte han ironi som virkemiddel i den store krigen om «fri kjærlighet» og seksualmoral. Etter å ha utgitt romanen «Mannfolk» i 1886, skrev han et åpent brev i Dagbladet, hvor han ba om at Justisdepartementet satte ham under tiltale. Noe annet ville sette hans troverdighet som forfatter på spill, hevdet Garborg. Lederen i Norsk Kvinnesaksforening Ragna Nielsen hadde i et innlegg i 1887 ytret en viss uro over bohemenes moral. Garborgs svarte henne slik:

Fanden og hans Engle

Ja!, vi bohemer er Fanden og hans Engle. Vi vil menneskeslægtens Undergang. Vi har set og fornemmet, at mange har det vondt; vi har set f.ex. at Prostitusjonen er svinsk, og vil i den anledning, at også våre Søstre og Kjærester skal være prostituerede. Hvad Ungerne angår, vil vi have lov til at æde dem; dog skal efter prof. Petersens Anvisning en del Pigebørn få leve, da vi jo ellers ikke vil få fornøden «Tilførsel av unge Piger». - Saadan er vi, frue! Er De saa fornøjet?

Gyldendal-sjef Geir Mork har tilbrakt mange timer med Arne Garborgs ironi. Han skrev sin doktoravhandling om nettopp dette. Til Dagbladet tidligere i år sa han at Garborg nok er den mest interessante figur å studere når man skal se på brytninger i norsk åndsliv.

- På sitt beste var han en glimrende blanding av værhane og skarpsindig kritiker. Før han ble sur. For det ble han, sa Mork.

Bohem og europeer

Mange har et bilde av Arne Garborg som bare sur. Som den innesluttede og tause grubleren som «putlar med jordi og trøyster seg til Gud». Å få skutt i stykker dette bildet har vært mål for mange som har arbeidet med Garborg. Han var også bohemen og anarkisten, tilhengeren av fester og fri kjærlighet. En ekte fri tenker som elsket Europas store byer og Jærlandet. Han bodde mange steder i landet, på Jæren, i Asker, på Tynset og i Oslo. I dag feires han på Tynset og et viktig poeng i festtalene der vil nok være å vise den mangslungne Arne Garborg.

STRIDSÆL: Arne Garborg kastet seg inn i sin tids store åndskamper som journalist i Dagbladet. Han deltok i opprivende strider om språk, seksualmoral og religion, gjerne med ironien som våpen.Foto: SCANPIX