SØRGER: Tilhengere av al-Qaida-leder Osama bin Laden roper antiamerikanske slagord i Quetta 2. mai, etter nyheten om at bin Laden var drept av amerikanske spesialstyrker. Foto: Naseer Ahmed/Reuters/Scanpix
SØRGER: Tilhengere av al-Qaida-leder Osama bin Laden roper antiamerikanske slagord i Quetta 2. mai, etter nyheten om at bin Laden var drept av amerikanske spesialstyrker. Foto: Naseer Ahmed/Reuters/ScanpixVis mer

En gal manns død

Vi har nå uomtvistelig bevis for offisielt pakistansk samarbeid med al-Qaida.

Abbottabad er bare en av flere trivelige, pakistanske småbyer langs veien inn i fjellene fra Rawalpindi - sistnevnte er garnisonsby for Pakistans hærledelse og var fram til 2003 fristed for selve hjernen bak 11. september-angrepene, Khalid Sheikh Mohammed.

Muzaffarabad, Abbottabad er kalde om vinteren og svale om sommeren, med majestetisk utsikt og diskret komfort. Kolonitidas briter - deriblant major James Abbott, som altså fikk en av dem oppkalt etter seg - kalte dem «høydeforlegninger», steder hvor offiserer på oppdrag kunne komme til hektene.

Både den flotte ideen og selve stedet er nå tatt hånd om av det pakistanske offiserssjiktet. Så hvis en person har tilholdssted i en relativt flott og inngjerdet bolig i Abbottabad, er vedkommende altså æresgjest hos en militær elite som årlig får milliarder av dollar i amerikansk støtte. Det virkelig forbløffende er hvor åpenlyst det hele har foregått.

At vi nå har fått se uomtvistelig bevis for offisielt pakistansk samarbeid med al-Qaida, kan kanskje anspore til en smule tilfredshet, men i det store og det hele bidrar det kun til følelsen av antiklimaks. For hvem visste vel ikke at USA ga rundhåndet støtte til dem som støtter bin Laden? Det er også en liten seier å få bekreftet at vår gamle fiende ikke var en heroisk geriljakriger, men tvert imot ble degget for av et korrupt og ondsinnet oligarki i en mislykket røverstat.

Men igjen: Det visste vi jo. Vel, i det minst slipper vi den selvtilfredse videotalen som ellers ville ha kommet i anledning tiårsjubileet for den mest kjente av bin Ladens uhyrligheter. Forresten har han vel ikke ytret seg stort om noe som helst i det siste (en stund lurte jeg faktisk på om han ikke allerede var død, eller drept ved en tilfeldighet). Og de reint ut avskyelige handlingene gruppa og ideologien hans prediket, er blitt utført av annengenerasjons al-Qaida-folk, som den langt mer skruppelløse irakiske bin Laden-kloningen Abu Musab al-Zarqawi før han ble tatt rotta på i 2006. Jeg håper faktisk bin Laden, som Zarqawi, rakk å skjønne hvem det var som fant ham og lure på hvem forræderen var, før han døde. Det ville vært noe. Ikke mye, men litt.

Osama bin Ladens «ikonstatus», som enkelte irriterende nok velger å kalle det, var uovertruffen. Hans merkelige, uskjønne kvasiverdighet og liksom-spiritualitet øvde forbløffende sterk tiltrekningskraft på tv-seere, og det skal bli svært interessant å se om hans karisma vil overleve den formen for revolusjon som nå har snudd den muslimske verden på hodet. Det som imidlertid har gjort mest uutslettelig inntrykk, er bin Ladens åpenbart manglende evne til rasjonell tenking. Hva trodde han egentlig at han holdt på med? Forventet han, eller ønsket han i det hele tatt, å bo bak høye murer i yndige, lille Abbottabad? La oss si for ti år siden?

For ti år siden, jeg minner om det, var bin Ladens innflytelse enorm i den mislykkede røverstaten Afghanistan, og han øvde økende press overfor nabolandet Pakistan. Her satt Taliban- og al-Qaida-støttespillere sentralt plassert i militæret og i landets atomprogram uten at de på det tidspunktet var blitt avslørt.

Bin Laden nærmest druknet i støttemidler, ofte fra offisielle kilder i Saudi-Arabia og andre golfstater. Han var leder for en internasjonal nihilist-gruppering og drev dessuten et digert og lønnsomt bank- og hvitvaskingsnettverk. I fullt dagslys kunne han få Afghanistans buddhistskatter smadret av tungt artilleri. Såkalte «madrasaer» var spredd til hele verden fra Indonesia til London, i tillegg til treningsleire som ga opplæring til framtidige drapsmenn.

Hele sin strategisk fordelaktige stilling, og alt den kunne bære av frukter, valgte bin Laden å sette på spill en septemberdag. Deretter ikke bare rømte han fra Afghanistan, lot sine tilhengere i stikken og i døden i hopetall, men valgte å forbli i en flyktig skyggetilværelse der sjansen for å bli utsatt for et vellykket bakholdsangrep eller betalt forræderi var dømt til å øke for hver dag.

Det virker plausibelt at han kan ha trodd på sin egen sinnssyke propaganda, formidlet per video eller lydbånd i dulgte vendinger, som etter USAs hals-over-hode-flukt fra Somalia. Vesten, hevdet han, var i moralsk forfall og styrt i det skjulte av jøder og homoseksuelle. Den var uten forsvarsevne, feig og feminisert. Ett eneste, psykologisk dødbringende slag, og resten av reisverket ville falle sammen i en diger støvsky, akkurat som tvillingtårnene.

Vel, han og psykopatgjengen hans klarte jo å drepe tusenvis av nordamerikanere og vesteuropeere, men de siste par årene har de stort sett slått til mot afghanske skolejenter, sivile sjiamuslimer og forsvarsløse synagoger i Tunisia og Tyrkia. Har verden noensinne vært vitne til mer foraktelige bakholdsangrep, sett hærledere beordre uskyldige tilskuere drept i et slikt omfang?

Tilbakeslag som det vi nå har sett, er ikke nok til at teokratisk irrasjonalitet mister sin tiltrekningskraft, til det er den for utbredt. De neste dagers meningsmålinger vil helt sikkert fange opp sleivkjefter som mener bin Laden er en hellig mann eller noe annet idiotisk. (Rart at slike målinger ikke har fanget opp den lokale interessen for konstitusjonelt demokrati.)

Et og annet vanvittig rykte vil nok også svirre om at bin Laden ikke «egentlig» er død. Greit, det. Han var neppe i stand til å volde større skade lenger. Blant dem som med rimelighet kan sies å ha beina plantet på jorda, vakte framgangsmåten hans bare mer motstand, eller framsto som i utakt med faktiske forhold, eller i det minste som stadig mindre vellykket. Fra Bagdad til Bali er det ettertrykkelig bevist at binladenisme er årsaken til fenomener som fattigdom, elendighet og arbeidsløshet, ikke et svar på dem, slik en del noksagter har pleid å hevde.

Abbottabads martyr er historie - nå er det bare å vente på at førerkompleksene blant sersjantyngelen hans slår ut i full blomst. Men bin Ladens uniformerte og anonyme velgjørere i det beskyttede Abbottabad lever i beste velgående. Og president Obamas tale er ikke verdt papiret den er skrevet på hvis han tror vi fortsatt vil gå med på å væpne og finansiere de samme personene som gjorde jakten på bin Laden så mye mer langvarig, strevsom og kostbar enn den hadde behøvd å være.

Oversatt av Cato Fossum