En gammel manns ensomme liv

Juryen falt for Kjell Askildsens "Thomas F\'s siste nedtegnelser til almenheten".

Les intervju med Kjell Askildsen i dagens papirutgave av Dagbladet.

Kjell Askildsens novellesamling «Thomas F\'s siste nedtegnelser til almenheten» utkom i

1983. Samlingen består av bare to noveller. Tittelnovellen «Thomas F» handler om en gammel manns ensomme liv og misantropiske refleksjoner. Han er skildret i spennet mellom en forsonet desillusjonisme og et håp som han selv syns er tåpelig, på grensen mellom et stort hovmod og en tiltakende hjelpeløshet. Han framstiller sin desillusjonisme som det eneste intelligente livssyn, men trenger samtidig oppmuntringen: «Ikke gi opp Thomas, ikke gi opp». Den andre novellen, «Carl Lange», handler om den mistenkte hovedpersonen og forholdet til etterforskeren Osmundsen.

BEGGE NOVELLENE er bygd opp av flere kortstykker eller episoder. I tittelnovellen «Thomas F» har disse kortstykkene en selvstendig motivisk karakter, og er skilt ut som selvstendige avsnitt med egne overskrifter, det dreier seg om ti i tallet.

De er parallelt utformet, slik at de likner en serie med møter som hører tematisk tett sammen. I «Carl Lange» er ikke episodene skilt ut med egne overskrifter.

Novellen består av seks møter mellom den mistenkte Carl og etterforskeren Osmundsen. Carl blir trukket inn i en sedelighetssak der en mindreårig pike er blitt voldtatt. Han er rimeligvis uskyldig. Likevel setter mistanken i gang en prosess som i realiteten kommer til å undergrave hele Carls identitetsfølelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De seks møtene er organisert kronologisk langs et tidsforløp. Dette forløpet utgjør også en gradsstigning. Spenningen øker, fortvilelsen stiger, desperasjonen slår til. I dette gradsstigningsmønsteret kan vi utskille to hovedfaser. De fire første møtene danner en første sekvens der tre konfrontasjoner først grunnlegger et gjentakelsesmønster som så varieres ved at den fjerde konfrontasjonen øker spenningen og leder til et foreløpig klimaks, nemlig en tomhetsfølelse og en symbolsk utslettelse. Carl stenger seg inne i leiligheten og later som om han er reist til hytta. Den andre hovedsekvensen består av møte 5 og 6. Den stadig økende spenningen utløses i den siste konfrontasjonens klimaks der Carl spytter på Osmundsen. Etter det gjenstår bare prosessens konklusjon, en endelig utslettelsesfornemmelse: «Jeg er ferdig nå, tenkte han. Det er ikke noe mer».

HVIS VI FESTER oppmerksomheten på rekvisittene i de enkelte møtene, vil vi oppdage et karakteristisk trekk som følger Askildsen gjennom hele 80- og 90-tallet. Hans «minimalistiske» stil innebærer blant annet å fortelle ved hjelp av noen meget få, men karakteristiske, rekvisitter. Og det ser nesten ut til å være et poeng for forfatteren at de samme rekvisittene skal brukes på nytt og på nytt. I «Carl Lange» er det særlig telefonen, piller og klær som går igjen. Spenningsøkningen kan avtegnes i forløpet i forhold til Carls forbruk av piller, og hans mentale tilstand kan avleses på forholdet til den kimende telefonen. Klærne brukes til å lage en klassisk eksistensialistisk avkledningsscene som kan minne om løkscenen i Peer Gynt, men som også kan knyttes til skamfølelse idet det blir påvist sædrester i buksene.

JURYENS MANN: Kjell Askildsen med blomster og portrett fra Dagbladet-tegner Finn Graff etter at fagjuryen har kåret beste norske samtidsroman. Foto: HENNING LILLEGÅRD
JURYENS MANN: Kjell Askildsen med blomster og portrett fra Dagbladet-tegner Finn Graff etter at fagjuryen har kåret beste norske samtidsroman. Foto: HENNING LILLEGÅRD Vis mer

SER VI NØYERE på fortellingens elementer, oppdager vi at det er kriminalfortellingen som leverer premissene. Dialogene er ikke samtaler, men forhør. Det er en prosess som foregår. Og rekvisittene er enten tekniske bevis, indisier eller symptomer. På bakgrunn av samtalene mellom Carl Lange og

Osmundsen er det ikke til å undres over at Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» klinger med som en intertekst under lesningen.

Bruken av psykologiske elementer som stolthet, verdighet og selvrespekt versus skam, angst og tap av selvrespekt i forholdet mellom mistenkt og etterforsker minner mye om detektivtypen Porfyrij og forbrytertypen Raskolnikov.

På samme vis klinger Kafkas «Prosessen» med i lesningen. Det episodiske forløpet skildres som en prosess der Carls identitet undergraves og går i oppløsning. I denne prosessen er det påfallende at rollefordelingen mellom den mistenkte og etterforskeren så å si skaper sin egen virkelighet. Novellen undersøker en identitetsundergravende prosess.

HOVEDPOENGET ER at teksten skildrer to parallelle prosesser der den ene (en ytre prosess) direkte mobiliserer den andre (en indre prosess). Den ytre prosessen, som altså er satt i gang av en tilfeldighet og bygger på en misforståelse, appellerer til en latent mental prosess som viser seg ikke å kunne stoppes før utfallet blir skjebnesvangert for hovedpersonenes identitetsfølelse. Vi kan altså si det slik at til de to prosessene, den ytre og den indre, svarer det to ulike anklager.

Den ytre anklagen dreier seg om en sedelighetsforbrytelse, altså om en rasjonell sak som i prinsippet kan oppklares og lede til frikjennelse eller domfellelse. Den indre anklagen dreier seg imidlertid om Carl Langes eksistens.

Det er hans identitet som kommer under anklage, og det viser seg at dette er en mer komplisert sak som ikke kan oppklares, i hvert fall kan den ikke lede til frifinnelse eller frigjøring. Tvert imot; det ender med dom - til tross for at Carl altså er uskyldig i sedelighetsforbrytelsen. Han viser seg å være «skyldig» i identitetsmangel.

MED «THOMAS F\'S SISTE nedtegnelser til almenheten» fra 1983, framstår Askildsen som en slags desillusjonens eksistensialist. På 1980- og 1990-tallet utga Askildsen bare noveller. Den korte formen samsvarer med et tematisk trekk. På 1980-tallet foregår det en nedbygging av ideologier, og dette gjenfinnes i Askildsens bøker i form av undergraving av verdier og oppløsning av sammenhenger.

En gammel manns ensomme liv

Denne nedbyggingen svarer ikke bare til kortformen generelt; den gjenspeiles også i stilen og språkføringen som 80-tallets Askildsen er blitt så kjent for, en minimalistisk stil.

Språket består av enkle syntaktiske konstruksjoner. Fortellemåten er konkret, det vil si at alt som har med eksistensielle temaer å gjøre, er koplet til konkrete, ofte trivielle rekvisitter. Språket er fattig på litterære bilder, men til gjengjeld får rekvisittene lett - og nesten uvilkårlig - en metonymisk funksjon. Den emosjonelle ladningen av språket er nøktern, ja, anti-patetisk. Askildsen skriver konstaterende, registrerende, selv der hvor personene befinner seg i affekt. I perioder kan alle språklige utfyllinger være skrellet nesten helt vekk, slik at fortellingen nærmer seg dramaet; framstillingen reduseres til dialoger og monologer.

ASKILDSENS STIL er i slekt med fransk nyroman, med Hemingway - og kanskje med sagafortellingen. Han er på sitt beste i de to novellene i «Thomas F\'s siste nedtegnelser til almenheten». Her fungerer stilen optimalt, og den vesle novellesamlingen er noe av det aller beste som ble skrevet i Norge på 1980- og 1990-tallet.

Per Thomas Andersen er professor i nordisk litteratur ved UiO.