En gammeldags machomann

Kan Esben Benestads kvinnelige Pirelli-prosjekt best forstås som et sørgelig velkjent mannsprosjekt? spør professor Eva Lundgren.

VI KJENNER ALLE til Esben Benestad, som også heter Esther Pirelli. I sønnen Evens prisbelønte film «Alt om min far» hevder hovedpersonen at han ikke bare er en mann som kler seg ut som kvinne, han er også en kvinne. Innimellom, og oftere og oftere. Han er kvinne når han ifører seg kvinneklær. Til kvinneligheten hører lys, pipete stemme, brødbaking og besatthet av utseende: Er håret på plass, renner maskaraen? Som Esben er han kroppslig og mentalt aktiv, har et stort utfoldelsesrepertoar, er diskuterende, handlende, reflekterende, dominant. Som Esben er han også heteroorientert, Elsa Almås er hans seksualpartner. Esther derimot, har Elsa som venninne og føder dikt mens hun baker brød, men har intet seksualliv. I lys av forestillingen om horen og madonnaen, vestlig splittet kvinnelighet, iscenesetter Esther seg nærmest madonnalikt.

ESBEN INSISTERER på at hans tolkningsrett dominerer over andres, det er han som bestemmer hvem han er . Kvinne og mann er to høyst ulike vesener, ifølge Esben. Når han føler seg som en kvinne inni, må han se ut som en kvinne og oppføre seg som en kvinne. Når han føler seg som en mann, oppfører han seg, handler og kler seg deretter. Esben forutsetter at det er selvsagt at ytre og indre må korrespondere. Dette betyr at han like selvfølgelig godtar innkodede regler for hva som skal stemme overens: med kvinnelig utseendefiksering følger brødbaking og mental fjollethet; med maskulint svettende mekking av bil og båt følger profesjonelle avgjørelser og dominerende belæring av andre.

Esben bygger hele sitt kjønnsprosjekt på en særdeles tradisjonell kjønnspakke: Han godtar konseptet om to kjønn som er forskjellige, og den seksualitetsforståelsen som forutsettes i dette konseptet: Vi er naturlig forskjellige, kroppslig og derfor sosialt, og dermed tiltrekkes vi seksuelt av motsatt kjønn. Si meg hvem du ligger med, og jeg skal si deg hvem du er.

I DENNE KJØNNSPAKKEN inngår også at identitet er noe fastlagt, som forteller hvem jeg egentlig er innerst inne. Og identiteten sitter nettopp der, på innsiden, som en entydig følelse og overbevisning. Først når innsiden og utsiden stemmer overens med hverandre, blir helheten ekte. Dersom jeg føler jeg meg som en mann, men har en kvinnekropp, kan jeg la kroppen operere, slik at den på en sann måte kan avspeile innsiden; dette er den klassisk transseksuelle måte å håndtere den offisielle kjønnskulturen på. Esben gjør det på en annen måte.

Det finnes mange måter å konkret utforme kjønn på, selv innenfor det kulturelle kjønnskonseptet. Det finnes menn av kjøtt og blod som verken bemestrer, dominerer eller entydig insisterer på tolkningfortrinn, og det finnes kvinner som kan tenke og reflektere. Esben har valgt en høyst tradisjonell maskulinitet, og en kvinnelighet som er tilpasset og komplementær med denne. En stereotyp, gammeldags kjønnspakke, altså.

Eller kan vi forstå den som queer? Det mest trendy i kjønnssvingene i Stockholm er å være queer. Dersom du er biologisk kvinne, kan du gjerne iscenesette deg som mann, eller omvendt. Å være dragking er det hippeste, det nyeste, det mest queere og populære, for biologiske kvinner. Kvinner ikler seg mannsklær, inkludert peniserstatning slik at det buler i skrittet, for så å innta rommet med største selvfølgelighet, ta plass som det primære subjekt. Et veldig maktkick, hevder noen. Likevel er denne skikkelsen ikke riktig queer dersom hun ikke har en samkjønnet begjærsretning, som det heter, altså går til sengs med kvinner. For det er den kritiske holdningen til heteroseksualitet som er hovedkriteriet for å være queer.

DRAGKING-KVINNEN rangerer under alle omstendigheter lavere enn homsen, the gay man som fjoller seg til i glamorøse klær, og seksuelt foretrekker menn. Normen for queer-identiteten, som skal være vridd, skjev og rar sånn at den ikke passer inn i de velkjente kjønns- og seksualitetsformene, er nemlig gay. Du måles og lades positivt eller negativt etter hvordan du passer inn i gay-formen. Og ikke hvilken som helst gay: det er den maskuline homsen som topper hierarkiet.

Også her handler det om identitet, hvem jeg egentlig er: mann, kvinne, hetero, homo, bi, trans - you name it. Og også her er det de ytre tegnene som gjelder, for i queer-verdenen er det overflaten som forteller hvem du er . I stedet for at utside og innside skal korrespondere med hverandre etter visse koder for hva som passer sammen, gjelder her at ytre tegnpar må overensstemme med hverandre: Kler du deg tradisjonelt ukvinnelig som en butch, forventes du i det ytre å oppføre deg deretter, mannlig plasskrevende.

Derimot strides det innenfor queer-bevegelsen om hvorvidt identitet er noe man fødes med og så befester med ytre tegn, eller noe man blir og uttrykker i det ytre under sosial og kulturell tvang, eller noe man lekende iscenesetter og dermed kan forandre med letthet.

ESBEN/ESTHER, DA? Esben er en biologisk mann som iscenesetter seg som en sosial kvinne. Som Esben er hans seksuelle begjær rettet mot en kvinne, og da queerer det lite. Som Esther har han ikke seksuelt begjær overhodet, så merkelappen queer er utelukket. Tilsammen har imidlertid Esben og Esther queer-potensial. Men Benestad selv atskiller Esben og Esther, han er enten Esben eller Esther, han er nettopp ikke Esben/Esther samtidig. Som Esben/Esther kunne han ha blitt en skikkelig queer transperson, dvs. fått en sterkt positivt ladet merkelapp. Men da ville Elsa ha forlatt ham.

Paradoksalt nok har likevel Benestad mye å vinne. Å supplere de mannlighetstegn Benestad har valgt for sin identitet med pirelliske kvinnelighetskoder à la en velkjent kvinnelighetsstereotyp kan forstås som en kraftig ekspandering.

Å KUNNE VEKSLE mellom utpregede overordningstegn og underordningstegn, å kunne bestemme ikke bare at en er både mann og kvinne, men også når en vil være mann og når en vil være kvinne, hva slags mann og kvinne en er, er ingen sak for gud og hvermann. Å insistere på at det er hans tolkning som er overordnet, så til den grad at han irettesetter og delvis latterliggjør andre nærstående når de ikke deler hans selvforståelse, er eksempler på at Benestad insisterer på et tolkningshierarki der han selv er plassert på toppen. Han inntar en mektig posisjon. De midlene han bruker er å påberope seg at han må få leve ut sin medfødte legning, og at det er han og ingen andre som skal bestemme hvem han er.

Et spørsmål er om Esben Benestads kvinnelige Pirelli-prosjekt best kan forstås som et sørgelig velkjent mannsprosjekt. Retten til å velge identitet, det påtatte privilegiet å definere identitetens innhold og ladning og bruk av vekslingens maktmulighet, illustrerer at mannlighet kan bety suveren valgfrihet. Dette er Benestads merverdiprosjekt.