OPPKALT: Operasjef- og sanger Kirsten Flagstad er en av få kvinner som har fått både statue og en plass oppkalt etter seg, her foran Operaen i Oslo. En årlig aksjon, Kvinnehistorisk natt, prøver å få flere gater og steder oppkalt etter kvinner. Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix
OPPKALT: Operasjef- og sanger Kirsten Flagstad er en av få kvinner som har fått både statue og en plass oppkalt etter seg, her foran Operaen i Oslo. En årlig aksjon, Kvinnehistorisk natt, prøver å få flere gater og steder oppkalt etter kvinner. Foto: Håkon Mosvold Larsen / ScanpixVis mer

Kvinnehistorisk natt

En gang i året blir kvinner hengt ut av feminister

Det er helt på sin plass.

Kommentar

Oldefaren min fikk en gate oppkalt etter seg. Eller gate og gate, mer en veistubb, men der henger han i hvert fall til heder og ære mer enn et halvt århundre etter sin død.

Men kona hans, oldemoren min, fikk aldri noe annet enn en gravstein, selv om hun som lærer satte så dype spor at hun fortsatt er en rollefigur i Møllergata skoles forestilling om østkantskolen i gamle dager.

Det er typisk. I Oslo er 750 gater og plasser oppkalt etter menn, bare 100 etter kvinner, de fleste gudinner og kongelige. Slik er det over hele landet.

Men en gang i året, på Kvinnehistorisk natt, får gater og plasser nye navn. Det begynte som et stunt for å synliggjøre mangelen på kvinner i det offentlige rom, men er vokst til en årlig aksjon, hvor eksisterende skilt blir klistret over med kvinnenavn.

Som regel må en person være død for å oppnå en slik ære, men Kvinnehistorisk natt er ikke så nøye på det. Høyst levende personer kan henges opp, hvis noen mener de fortjener det. Kanskje ikke så rart, vil noen si, for det er jo først de seinere tiår at kvinner har gjort seg bemerket, ikke sant?

Det mest påfallende med fraværet av kvinnenavn er alle de fremragende kvinnene som er oversett opp gjennom åra. Mens menn knapt hadde sittet en periode i kommunestyret, eller anlagt en liten hageby, måtte kvinner helst ha vunnet Nobelprisen i litteratur, eller gitt halve befolkningen stemmerett, for å bli hedret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Katti Anker Møller, for eksempel, hvorfor har ikke hun fått en paradegate oppkalt etter seg? Eller hun kunne tatt over Egertorget ved Stortinget. Det hadde vært helt på sin plass for kvinnen som Frank Aarebrot kalte velferdsstatens grunnlegger; «antakelig den personen i Norge som har hatt størst praktisk-politisk betydning i sin samtid.»

Det er det ikke mange som vet i dag, og kanskje ville de ikke visst det om navnet hennes sto på et skilt midt på Karl Johan heller, men det hadde hjulpet. Det er jo noe av poenget med navnene på gateskiltene; de forteller bruddstykker av historien vår, om hvem som bygget landet og ikke minst hva vi til enhver tid har verdsatt.

Inntil få tiår sida var det rike menn og embetsmenn som bokstavelig talt ble hedret. De sørget for hverandres ettermæle, men overså kvinnene som ikke fikk delta i fora hvor slikt ble bestemt. Det fantes noen kvinnelige unntak, slik som kvinnesakens pionerer Camilla Collett, Gina Krog og Fredrikke Qvam. Sigrid Undset var ikke til å komme forbi. Kvinner i skoleverket har også fått lokale gater oppkalt etter seg.

I forbindelse med utbyggingen av nye bydeler rundt havna i Oslo skulle det være kvinnenes tur, men hovedgata i Bjørvika er oppkalt etter en tysk prinsesse som ble giftet bort til kong Haakon 5 og fikk Bygdøy i morgengave. Snakk om tradisjonelt; oppkallingen, altså, ikke morgengaven, skjønt det var vel tradisjon blant de kongelige å dele ut land i tide og utide.

Da svinger det mer av Kirsten Flagstads plass foran operaen, men det skulle bare mangle.

De fleste gatenavn i Norge er dørgende fantasiløse og heter Fjellgata, Storgata og Kirkeveien. Der hvor jeg bor i Gamle Oslo er alle gater oppkalt etter steder i Akershus, slik som Nannestad og Skedsmo, hvor innflytterne kom fra. Det gir liten mening lenger.

Jeg ville mye heller bodd i Lise Lindbæks gate. Hun var forfatter og journalist; var kjent som Norges første kvinnelige krigskorrespondent og dekket den spanske borgerkrigen for Dagbladet. Det er en del av historien det er verdt å bli minnet om når du vandrer gatelangs.