Oldefaren min fikk en gate oppkalt etter seg. Eller gate og gate, mer en veistubb, men der henger han i hvert fall til heder og ære mer enn et halvt århundre etter sin død.

Men kona hans, oldemoren min, fikk aldri noe annet enn en gravstein, selv om hun som lærer satte så dype spor at hun fortsatt er en rollefigur i Møllergata skoles forestilling om østkantskolen i gamle dager.

Det er typisk. I Oslo er 750 gater og plasser oppkalt etter menn, bare 100 etter kvinner, de fleste gudinner og kongelige. Slik er det over hele landet.

Men en gang i året, på Kvinnehistorisk natt, får gater og plasser nye navn. Det begynte som et stunt for å synliggjøre mangelen på kvinner i det offentlige rom, men er vokst til en årlig aksjon, hvor eksisterende skilt blir klistret over med kvinnenavn.

Som regel må en person være død for å oppnå en slik ære, men Kvinnehistorisk natt er ikke så nøye på det. Høyst levende personer kan henges opp, hvis noen mener de fortjener det. Kanskje ikke så rart, vil noen si, for det er jo først de seinere tiår at kvinner har gjort seg bemerket, ikke sant?