En Ganges av en bok

Indiske Vikram Seths «En passende ung mann » er en Ganges av en bok. Ingen ting er for lite, ingen ting for stort til ikke å kreve plass i denne langsomt flytende flod.

Forfatteren har karakteristisk nok brukt to innbyrdes motstridende utsagn av Voltaira som motto: «Det overflødige er så nødvendig» og «Hemmeligheten ved å være kjedelig er å si alt.» Antagelig ville det være urettferdig å si at han har valgt å holde seg til det første og overlatt til leseren å bekrefte det andre. Den som også måtte ønske dramatikk, «knivstilling, en skandale, et dødsfall, et forbitret valg», er imidlertid nødt til å vente til side 1196.

India 1950

Bakteppet i denne tradisjonelle og omstendelige romanen er India i et par år fra 1950, etter selvstendigheten i 1947 og den smertefulle utskillelsen av Pakistan, delingen som førte til store massakrer og en strøm av flyktninger i begge retninger, muslimer til Pakistan, hinduer til India. De fire familiene vi møter på nært hold i romanen er merket av sårene som konflikten førte med seg og tiden ikke leget.

Og forhåpningene om en ny tid er rustet. Politikerne er gått trette eller blitt maktsyke og intrigante. Korrupsjonen florerer og hierarkiene er fastere tømret enn noen sinne.

Trosskillene avgrenser, ja blir selve ledetråden i den historien romanens tittel antyder: Jakten på en passende ung mann til en pike fra en hindufamilie. Hun forelsker seg i en ung muslim og vet at situasjonen er umulig. Og renker spinnes, uke etter uke, måned etter måned, familiemedlemmer og bekjente blir med eller mot sin vilje trukket inn, i sentrum, eller periferi, samtidig som deres personlige historier rulles opp.

Fargerikt

Det er meget innfløkt og meget fargerikt, ikke minst fordi leseren hvirvles med i religiøse opptog og seremonier, i konflikter på landsbygd og i partiorganisasjoner, han deltar i brylluper og spiser frokost og lunsj og drikker brennevin og spiller bridge og polo og cricket. Han overhører samtaler om jus og lovverk, om hager og musikk, om planer for framtiden og minner om fortiden, om politikk og religion, om bier og blomsterdekorasjoner. Han er med på akademisk og politisk lureri, opplever religiøse feiringer som slår over i opptøyer eller i panikk som utløser katastrofer.

Hvordan det går? Det meste blir som det var, men de blir da enige om en passende ung mann, som riktig nok ikke er drømmeprinsen: «Jeg er ikke meg selv når jeg er sammen med ham. Jeg hater lidenskaper.» Og hun skjærer unna dikteren, som holder på med en roman som skal bli på godt over 1 000 sider(!): «Følsomme mennesker er som oftest så ufølsomme.» Så velger hun bort lidenskapen og følsomhet og skritter snusfornuftig inn i framtiden.

Velskrevet

Er det en god bok? Man lærer noe om en annen kultur i hverdag og fest, møter diktede mennesker som har særpreg og egenheter, som er morsomme og ufordragelige.

Boken er velskrevet, også i Kari og Kjell Risviks norske utgave. De har dessuten forsynt romanen med forklaringer på indiske ord og begreper. Og naturligvis er det en kraftprestasjon Seth har levert. Det gjør det lett å forstå den entusiastiske mottagelse boken fikk da den kom ut England i fjor. Store episke talenter i tradisjonell forstand gror ikke på trær. Men kanskje byr teksten for lite motstand, kanskje er den for lett å svelge unna, lengden til tross?