En ganske alminnelig fyr

Gripende portrett av en landsens ungkar, som ikke har glemt sin ungdoms kjærlighet.

BOK: Urbaniteten har vært Dahls foretrukne arena som forfatter. Med sin forrige roman, «Forskjønnelsen» (2001), beveget han seg i retning bygda for å se seg om etter et alternativ til et rotløst byliv. I årets roman, «Montana», har han tatt skrittet fullt ut.

Handlingen er lagt til et lite tettsted på Østlandet. Her bor Oddvar, en godt og vel 40 år gammel ungkar, sammen med sin mor. Han jobber på en fabrikk som produserer ventilasjonsanlegg og lever et stille og tilbaketrukket liv. Han er en stødig og grei kar som ingen har noe å utsette på. Livet går sin gang. Kanskje kunne det ha vært annerledes. Oddvar har også hatt sine drømmer, men de færreste er blitt realisert.

Innlevd og ekte

La det være sagt med en gang: i Oddvars skikkelse har Dahl tegnet et portrett av et ganske alminnelig menneske som både er ekte, innlevd og gripende. Han er et godt menneske, og er det noe som er vanskelig å skildre litterært, så er det nettopp det - uten at det blir forlorent og salvelsesfullt. Dette kunststykket har Dahl gjennomført med bravur.

Å finne et språk som svarer til en slik persons mentale habitus er heller ikke lett. Også det har Dahl klart. Oddvar er romanens jeg-forteller, og det er hans tanker og følelser vi blir gjort delaktig i. I bilder, vokabular og språkform (radikalt bokmål) uttrykker han seg slik som vi kan forvente oss at en mann av hans støpning gjør.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helt siden guttedagene har Oddvar hatt én stor hobby og pasjon: skyting og jakt. I mange år har han drømt om å dra til Montana for å gå på bjørnejakt (herav tittelen). Nå ser det ut til at drømmen skal bli virkelighet. Sammen med en kamerat har han kjøpt en reise dit, og de to gleder seg som barn. Men så skjer det noe som leder Oddvars tanker et annet sted.

En fraflyttet kvinne vender tilbake til hjemstedet sammen med sin 11-årige sønn og en serbisk samboer. Allerede som ungjente hadde hun et frynsete rykte, og det er ikke blitt bedre etter at hun flyttet til byen. Men i ungdommen var hun Oddvars store (avstands)kjærlighet, og han har aldri klart å glemme henne. Nå vekkes følelsene til live igjen, og han forsøker i første omgang å nærme seg henne via sønnen, som melder seg inn i ungdomsskytterklubben som Oddvar er medtrener i.

Vennskap

For Oddvar blir forholdet til den noe innesluttede og avvisende guttungen en verdi i seg selv. Med nennsom skildringskunst beskriver Dahl hvordan Oddvar forsøker å gjøre seg til venns med guttungen og gradvis vinner hans fortrolighet - med en reise til Landsskytterstevnet som høydepunkt. Etter hvert får han også kontakt med moren, men både tilnærmingen til moren og sønnen bærer konflikter i sitt skjød. Samboeren er nemlig slett ikke glad for at Oddvar blander seg. Handlingen i «Montana» flyter stille og rolig av sted. Samtidig som bildet av hovedpersonen blir stadig mer mangefasettert, trer det lille bygdesamfunnet fram for oss, ikke på skittenrealistisk vis, men med en nyansert åpenhet overfor så vel de gode som de mindre gode sidene. Under den rolige overflaten har teksten en underliggende spenning, som bygges opp gjennom nesten usynlige frampeik, som får oss til å ane at romanen vil få en dramatisk slutt.

Hva den består i, skal ikke avsløres her. Uansett er det ikke dramatikken, men portrettet av Oddvar som blir sittende igjen etter lesingen av «Montana», et portrett som i alle fall denne leser ikke vil glemme med det første.