- En ganske fæl prosess

Vinkelsliper, tjærebrenner, pressluftbor, hammer og meisel - billedhogger Kristian Blystad (51) går løs på steinen iført gassmaske og øreklokker. Å hogge stein er bråkete, støvete og slitsomt. Blystad arbeider i et skogholt ved steinbruddet i Skjeberg. Skulpturene veier mellom to og tre tonn. Nå jobber han mot en separatutstilling og med en svart hest til det nye Rikshospitalets inngangsparti.

- Her er det støv overalt. Sett deg på skjorta mi. Støvet og bråket er verst. Det er en ganske fæl prosess, men jeg liker den godt. Du trenger ikke være noen muskelmann. Mange jenter hogger bra for tida.

Den røde steinen her er litt trøtt. Det liker jeg.

- Hvorfor stein?

- Jeg hogde tre og modellerte før jeg begynte å jobbe med stein. Først ville jeg lage møbler, så ble det grafikk og på Akademiet begynte jeg som maler. At jeg har malt, tror jeg farger skulpturene.

Jeg kan ikke noe geologisk om stein. Ser på det som en masse som skal vekk.

Det er fint å dra til et brudd og si at den steinen der skal jeg ha. Få et stykke som du vet passer til noe du skal lage. Steinen har en god side, der begynner du. Det er lett å hogge av for mye. Da kommer det et nytt uttrykk. Å hogge av nesa på skulpturen er sjelden, man konsentrerer seg vel så kraftig.

- Hvordan begynner du?

- Jeg skisser gjerne litt først, så går jeg rett på steinen og sjanser litt. Tegner på den med hvit gips eller svarte bilbatterier. Jeg jobber med det jeg finner, det er ikke så nøye hva det er.

Jeg bruker sjelden modell. Men til denne kvinnekroppen trengte jeg det, motivet er jo så klassisk at det lett blir klisjépreget. Nå slanker jeg henne, med flamme. Det er litt farlig. Hun kan bli for varm og sprekke.

Jeg gleder meg til å lage utstilling, tør ikke si når det blir. Hvis man bare gjør utsmykningsoppdrag, blir man entreprenør. For mange kompromisser må inngås.

Hesten skal bli svart. Kanskje polerer jeg den, så den blir som et såpestykke. Jeg har fått grovhogd en form, som jeg skal jobbe ut fra. Må skjøte på hode og bein. Den steinen der borte skal bli hodet. Lappingen ser du ikke. Det finnes så godt lim i dag.

- Hva trenger du for å jobbe?

- Lyset, og lufta. Jeg liker å stå her. Om vinteren er det hyggelig. Så mye elg. Hunden min står og stirrer på disse digre, skumle greiene. Brillene dogger i kulda. Men jeg har varmedress og øreklokker og merker ikke at det er kaldt.

- Hva tenker du på?

- Dette hodet her - jeg lurer på om hun sover. En stund så det ut til at hun var under vann og holdt pusten. Det starter gjerne med et bilde som jeg prøver å forfølge. Så gjelder det å stoppe i tide, så det ikke blir en vane. Jeg er vel selvtrenende, omtrent som en jakthund.

- Er det farlig å hogge stein?

- Jeg er full av små brannsår, får steinsprut nedi skjorta hele tida. Hatten hjelper. Jeg måtte slutte med plastglass i brillene. Selv de med ordentlig glass holder bare kort tid. Støyen har jeg vent meg til. Men jeg hører ikke grashoppene lenger.