En ganske sympatisk djevel

Solums forlag fortsetter den fortjenestefulle oppgaven å bringe de viktigste av Fernando Pessoas verker i norsk språkdrakt. Nå foreligger miniromanen «Djevelens time» i presis og ledig oversettelse av Bård Kranstad.

«Djevelens time» er et ungdomsverk, som forteller historien om den unge kvinnen Maria som blir kjørt hjem fra ball i en bil, finner ektemannen våken, og føder et guttebarn fem måneder senere. Ekteskapet er trivielt og karakteriseres ved «det vanlige kysset som ingen vet om er gammel vane eller et kyss». Men sønnen blir et geni og skriver dikt som rommer en underlig stemning av måneskinn. Og i et dikt som var nedskrevet halvt i drømme forteller han at han engang som Kristus ble ledet i fristelse på en stor høyde, der han kunne se over hele verden.

Senere, i slutten av boka, forteller Marias datter om noen minner hun har hatt om en rødkledd mann som dukket opp på et ball som danset med moren. Er det slik at foreldrenes forestillinger kan overføres til barna? Jo, Maria danset en gang i et ball på et karneval med en ung mann som var utkledt som Mefisto, forteller hun, og etterpå ble hun kjørt hjem i bil. «Ja, vi ville kjøre deg til døren, men så ville du ikke», tilføyer sønnen, som altså ble født fem måneder senere.

Faust

En annen versjon av ballet gis også. Maria påstår i en etterskrift at det var slett ingen som var utkledt som en rødkledt Mefisto på karnevalet. Derimot danset hun med en som var utkledt som doktor Faust og som virket veldig trist og utslått. «Farvel Margarida», sa han. Men han tenkte vel kanskje på Gretchen?

Dette er rammen om Pessoas forunderlige lille bok, som er enda mer forunderlig fordi mesteparten av romanen mellom innledning og avslutning inneholder en rekke monologer av Mefisto, samt noen kortere samtaler mellom Maria og Mefisto, der Mefisto blant annet forsvarer seg mot alt det kristne mennesker har beskyldt ham for.

Pessoa tar her utganspunkt i den gamle jødiske oppfatningen av Djevelen. Det var mens han skrev denne boka den unge studenten Pessoa tok opp kontakten med sin jødiske bestefars algarviske familiegren, forteller Teresa Rita Lopes i et opplysende etterord.

Poesi

Djevelen framstår i Pessoas skapelse slett ikke som den skinnbarlige ondskap, men som Guds nattlige skyggeside, og Maria, kvinnen han har valgt ut som mor til sin sønn, føler derfor medynk med ham. Han har egentlig en moderlig og omsluttende evne og gir trøst til alle som er «sorgtunge og mette av livet». Men når Maria gråter for ham, får han et drag av «en større angst enn noen kunne forestille seg fantes.»

Teksten i «Djevelens time» er forøvrig mettet av poesi, i et gjennomlyst og mangetydig språk. Og den inneholder refleksjoner om dagdrøm og trivialitet, om skjebne og tungsinn som foregriper grunnstemningen i mange av Pessoas senere verker.