En ganske uvanlig dal

AMMERUD (Dagbladet): Groruddalen kan ved første øyekast se ut som en brått avsluttet katastrofeøvelse.

Dette tettest befolkede området i Norge, med sine vel 111000 innbyggere, er et strukturelt og arkitektonisk loppemarked, hvor storbyplanleggernes plutselige påfunn raskt ble endelige og iverksatt med sosialdemokratiets ugjenkjennelige iver. Selve dalen må ha vært vakker en gang, med sitt vide leie ned mot fjorden. Alna er knapt ei elv, mer en bekk som neppe kunne ha gitt stoff til naturlyrikere, men som uansett aldri fikk sjansen der den nå ligger i rør i lange strekk.

  • Det betyr ikke at de poetiske mulighetene forsvant ut med vaskevannet. Om man hadde slått en passerspiss i Jan Kjærstad og tegnet opp en sirkel, vil man kunne se at ikke noe annet sted i Norge enn Groruddalen kunne oppvise maken til litterær rekke. Nå skal man være forsiktig med å sette en passerspiss i folk, men i gårsdagens ekstatiske glede ville ikke Nordisk Råd-vinneren ha merket noe som helst. Så vi gjorde nettopp det og dro oppover i dalom. Hva er det med Groruddalen? Og spesielt de som gjorde som Jan Kjærstad - vokste opp der på 60- og 70-tallet. Hva var det som formet penner som Roy Jacobsen, Erik Fosnes Hansen, Gene Dalby, Per Petterson, Mari Osmundsen og Torgrim Eggen? For nå bare å nevne den ene sida av dalen.
  • En liten rundreise en ettermiddag på Ammerud gir nødvendigvis ikke noe svar. Den viser bare en overflate som harmonerer godt med mytene om betongmenneskene. Men de er i det minste underholdende før man går videre i tankerekka. Vi kunne dvelt ved atriumhusene på Ammerud der Jan Kjærstad bodde i mange år - de lave, hvite husene som med sine lukkede vegger er som uinntakelige søte, små festninger og fjernt fra prisvinnerens inkluderende univers. Men den virkelige historien er å finne i historien. I den norske brytningstida etter krigen der store folkemengder på få tiår skapte sensasjoner ved å stue seg så tett sammen, uten å være straffanger. Store ungdomskull som kom tett innpå hverandre og politisk dro hverandre i alle retninger til venstre. Det måtte ha vært et rikt liv, med en sosial frekvens som gikk tifoldig høyere enn for oss vestlendinger. Det er nesten så vi kan bli misunnelige. I hvert fall når de skal hjem på juleferie.