ØKONOMIEN VAKLER: I Hellas fører den økonomiske krisa til opptøyer, og blant Europas unge eliter er optimismen fra EUs tidligere vekstperioder erstattet med tvil og uro, skriver Moisi. Foto: Hans A Vedlog
ØKONOMIEN VAKLER: I Hellas fører den økonomiske krisa til opptøyer, og blant Europas unge eliter er optimismen fra EUs tidligere vekstperioder erstattet med tvil og uro, skriver Moisi. Foto: Hans A VedlogVis mer

En generasjon av tvilere

EUROPA I KRISE: Studentene som skulle innta EUs viktige embeter har sluttet å tro på det europeiske prosjektet.

||| (PARIS): Kontrasten mellom Schuman-erklæringen fra 9. mai 1950 som avfødte det europeiske samlingsprosjektet gjennom Kull- og stålunionen, og de fryktsomme forsøkene for å redde Hellas og euroen, kunne ikke vært større.

Den kalde krigen dominerte i 1950, og gjenoppbyggingen etter 2. verdenskrig krevde Europas innbyggeres fulle oppmerksomhet. Det var helt nødvendig å være kreativ, og de rette personene satt i de rette posisjonene. Jean Monnet som inspirerte samlingen, var pragmatisk og modig. Robert Schuman som presenterte ideen om samling for Europas ledere, var dypt preget av en kristentro som gjorde ham i stand til å uttrette mirakler.

Andre tider, andre mennesker, en annen innstilling.

HØGSKOLEN FOR EUROPEISKE STUDIER («College of Europe») ligger i Natolin nær Warszawa, og er et godt barometer på Europas rådende moral. Hvis de unge elitene som der får sin utdannelse for å bekle embetene i Unionen ikke tror på EUs framtid, hvem tror på den da?

På Natolins campus bor høyeregradsstudenter fra mer enn 30 nasjoner i det som ofte kalles «et gyllent bur». De omgås for å bli til europeere. Det er i hvert fall slik det er ment.

Men selv i disse unike og beskyttede omgivelsene er ikke Europa den motivasjonen det en gang var. Studenter klumper seg mer sammen i nasjonale grupper enn før, som om de trenger en kjent referanse i møte med en usikker samtid og framtid.

DA JEG BEGYNTE å undervise i internasjonal politikk i Natolin i 2002, var alle studentene preget av håpet knyttet til EU-utvidelsen mot øst. De forberedte seg på innlemming av åtte tidligere kommuniststater, i tillegg til Malta og Kypros, med nesten religiøs entusiasme. Studenter fra det «gamle» Europa fikk energi fra sine polske, tsjekkiske og estiske medstudenter. De var fulle av optimisme på vegne av den økonomiske og politiske framtiden.  

Det fantes også vilje til å overkomme de dype traumene fra krigene på Balkan. Studenter fra Serbia, Kroatia og Bosnia åpnet seg om erfaringene fra krigen, og Europa-studentene kunne selv observere på nært hold hvordan forsoning skapes. De fikk se hva EUs største suksess virkelig innebærer; det å overkomme nasjonalistisk fiendskap, og å lege sårene etter Den kalde krigen.

1. MAI 2004 feiret jeg EU-utvidelsen med mine studenter. Vi omfavnet hverandre under det blå flagget med de 12 gule stjernene. Ikke alle på campus delte entusiasmen. Spesielt ikke noen av studentene fra «gamle» Europa, som betraktet den «historiske forpliktelsen» med en viss motvilje. I dag når den økonomiske krisen avdekkes foran øynene våre, er det ironisk å sammenligne styrken til Sentral-Europa, gjennom et sterkt Polen, med den ekstreme sårbarheten i sør som viser seg i Hellas.

I DISSE DAGER ER DET en kultur av tvil på Høgskolen blant elevene fra gamle Europa, og den dominerer over det som en gang var optimismen fra studentene fra nye EU-medlemsland. De preges ikke lenger av de «gode vindene» fra øst, men av den «dårlige vinden» fra EUs sørlige områder og forpliktelsene til de vestlige landene som bærer byrdene.

De fleste studentene er på Høgskolen ikke fordi de tror på Europa, men fordi de er fulle av tvil om mulighetene for å skaffe seg jobb i framtida. De vil ha en tilleggseksamen selv om de i utgangspunktet er overkvalifisert. De håper på økonomiske oppgangstider, eller på å få en fordel i den intense kampen om å få de gode jobbene. Framfor alt kjøper de seg tid.

NÅR MAN SPØR DEM om motivasjon, og om identitet, svarer ikke studentene lenger naturlig og spontant at de først og fremst er europeere (bortsett fra tyskerne). De lytter med sympati, og noen ganger med innlevelse, på vitnesbyrdene fra generasjonen som betraktet Europa som synonymt med forsoning og gjenoppbygging. Men de trenger desperat en ny fortelling. Unionens formative historie er ikke deres, men historien til foreldrene og besteforeldrene. De spør seg ikke lenger hva de kan gjøre for Europa, men hva Europa kan gi dem i form av arbeid og inntekt.

Og de er tvilende framfor trygge.

Copyright: Project Syndicate, 2010
Oversatt av Mina Hauge Nærland