TRIST MELDING FRA Parnasset: Olav Angell er død, 86 år gammel, etter lang tid med sviktende helse. I dag spilles blå musikk på jazzens evige jaktmarker. Dikt av høyeste kvalitet lyser blant stjernene i poesiens univers.

Olav Angell var en ruvende elegantier i norsk litteratur, en gentleman med eksklusiv smak både når det gjaldt diktning, musikk, vin og whisky. Et oppkomme av anekdotisk kunnskap og treffende replikker, en bereist og beleven globertrotter og jazzkjenner.

I SIN STORHETSTID var Angell en litterær vulkan. En glødende lava av gjendiktninger og oversettelser strømmet fra hans arbeidsværelse, samtidig som han med romaner og dikt satte egne spor. Han utga et en manns tidsskrift, «Poetica», som med ti nummer brakte lyrikk fra fjerne land til norske lesere. På tjukt, fint papir og med den fornemste grafikk. For Angell var det utenkelig å innta sine daglige doser poesi på en dataskjerm.

På 1950-tallet var han sentral i det norske jazz-miljøet, noe han forteller om med frodig penn i boka «Dig» (1970). Han skrev glimrende essays i Dagbladet om Charlie Parker, Thelonious Monk og Duke Ellington. Angell var også en av mange arkitekter bak et par utgaver av Oslo Internasjonale Poesifestival midt på 1980-tallet, strålende underskuddsforetak som seilte med store ord og gudbenådede intensjoner inn i hovedstaden, men som havarerte i et hav av ubetalte regninger.