TRIST MELDING FRA Parnasset: Olav Angell er død, 86 år gammel, etter lang tid med sviktende helse. I dag spilles blå musikk på jazzens evige jaktmarker. Dikt av høyeste kvalitet lyser blant stjernene i poesiens univers.
Olav Angell var en ruvende elegantier i norsk litteratur, en gentleman med eksklusiv smak både når det gjaldt diktning, musikk, vin og whisky. Et oppkomme av anekdotisk kunnskap og treffende replikker, en bereist og beleven globertrotter og jazzkjenner.
I SIN STORHETSTID var Angell en litterær vulkan. En glødende lava av gjendiktninger og oversettelser strømmet fra hans arbeidsværelse, samtidig som han med romaner og dikt satte egne spor. Han utga et en manns tidsskrift, «Poetica», som med ti nummer brakte lyrikk fra fjerne land til norske lesere. På tjukt, fint papir og med den fornemste grafikk. For Angell var det utenkelig å innta sine daglige doser poesi på en dataskjerm.
På 1950-tallet var han sentral i det norske jazz-miljøet, noe han forteller om med frodig penn i boka «Dig» (1970). Han skrev glimrende essays i Dagbladet om Charlie Parker, Thelonious Monk og Duke Ellington. Angell var også en av mange arkitekter bak et par utgaver av Oslo Internasjonale Poesifestival midt på 1980-tallet, strålende underskuddsforetak som seilte med store ord og gudbenådede intensjoner inn i hovedstaden, men som havarerte i et hav av ubetalte regninger.
Artikkelen fortsetter under annonsen
DET GRANDIOSE VAR Angells varemerke, noe som litterært ga seg utslag i hans spektakulære oversettelser av verk som James Joyces’ «Ulysses» og Thomas Pynchons «Mason & Dixon». Pluss store antologier med dikt og prosa fra USA.
Olav Angell brakte en bred strøm av amerikansk litteratur til Norge; Mark Twain, Raymond Chandler, Dashiell Hammett, Kurt Vonnegut Jr., J.P. Donleavy, Eldridge Cleaver, Ken Kesey og Charles Bukowski. Dessuten beatgenerasjonens høvdinger, Allen Ginsberg, William Burroughs og Jack Kerouac. Han rapporterte fra møter med Jorge Luis Borges og Richard Brautigan.
OLAV ANGELL DEBUTERTE samme år som Øystein Lønn, i 1966. Angell med diktsamlingen «Burlesk», Lønn med noveller i «Prosesjonen». Snart bidro begge disse til å fornye den norske prosakunsten med impulser utenfra. Sammen med et par andre generasjonsfeller, Arild Nyquist og Johan Fredrik Grøgaard, utga de to i 1979 den vittige overskuddsboka «Der humlene suser. En i Norge ved fire av dem».
Angells tidlige romaner var noe for seg selv, modernistiske visjoner med innslag av thrillerteknikk, science fiction og eksotiske omgivelser. I 1975 vant han Gyldendals krim-konkurranse med den jazz-inspirerte California-visjonen «Perdido Perdido». Han avsluttet sitt verk med tre bøker som blir stående; oppvekstromanene «Oslo i skumring» (1991), «Oslo ved midnatt» (1997) og «Oslo i demring» (2002).
ET STORT OG INNFLYTELSESRIKT livsverk er over. Poesiens skytsengler gråter over en mann som aldri sviktet sin oppgave; å få ordene til å leve blant menneskene.
.
