Ari Behn er død. Da han hadde en tekst på trykk i en norsk avis for første gang, i Dagbladet i august 1998, var han så levende. Den unge, debuterende forfatteren fyrte av mot en norsk samtidslitteratur som han så på som flittig og tørr og språkorientert. «Det handler om å ha lidenskap i alle dens avskyninger», skrev Behn. «Enhver virkelig dikter snakker aldri om tekst, kun om liv og død – om det skjønne og det brutale». Han kalte seg selv en «sulten sjarlatan».

Dette er ord i størrelse XXL, sjelden i bruk i dagligtalen. De kommer ikke naturlig til mange, men det virket som om de kom naturlig til ham. En som vil være på den frekvensen, der det er lysfontener og sultne sjarlataner, vil oppleve at det er mange andre som ikke vil være der, som synes den er pussig. Parodiene florerte, latterliggjøringen satt løst.

Men dem Behn traff, traff han virkelig. En overbevist anmelder i VG ga den første novellesamlingen hans, «Trist som faen», norsk kritikkhistories mest berømte terningkast seks, som forfatteren fikk tatovert på overarmen. Tiden som kongelig svigersønn hadde en utløpsdato, men de som husker tilbake på kjærlighetshistorien mellom Ari Behn og Märtha Louise, husker også en tidligere utilpass prinsesse som med ett gikk i lekne klær med sterke farger, som plutselig begynte å gråte av glede under sitt eget forlovelsesintervju.