En giftig historie

Cleopatra døde av et slangebitt, Sokrates måtte tømme et beger og Mozart fikk en dose kvikksølv. Historien er full av giftofre, men få mordere er blitt avslørt. I morgen klokka 11.00 faller dommen for giftmordtiltalte Terje Wiik.

I 400 år het det at Danmarks store astronom Tycho Brahe (1546- 1601) døde av høflighet. Han satt ved keiser Rudolf IIs fine bord i Praha, og selv om blæren var svulmende full, forlot han ikke sin plass for å late vannet. Etter middagen fikk han store smerter og feber, noen dager seinere døde han. Dødsårsak ble sagt å være urinforgiftning. Nylig ble Brahes skjegg undersøkt på Retsmedicinsk Institut i København, og store mengder kvikksølv og bly ble funnet. Var han blitt forgiftet?

- HISTORIEN ER FULL av giftdrap, men det var lenge ingen metoder for å påvise giftstoff i ofrenes kropp, sier førsteamanuensis Brita Teige, som har jobbet ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo i 25 år. I løpet av disse årene har instituttet aldri påvist et eneste giftmord.

Giftmordere har til alle tider stått overfor tre klassiske problemer: Morderen må skaffe giftstoffet uten å vekke noens mistanke. Han må få giften i offeret uten at vedkommende merker noe. Og til sist; giftstoffet må ikke kunne påvises i liket etterpå.

Siden araberen Geber framstilte det hvite, luktfrie og smakløse arsenikkpulveret i det 8. århundre, har dette vært giftmordernes favoritt. Et effektivt drapsvåpen, som også hadde den fordel at symptomene på arsenikkforgiftning var tilnærmet identisk med symptomene på en av tidligere tiders mest utbredte sykdommer, kolera.

Den eneste måten å avsløre en giftmorder på, var derfor å påvise at morderen hadde vært i besittelse av gift. Eller enda bedre: å ha et vitne som hadde sett morderen tømme pulver i mat eller drikke.

PÅ SLUTTEN AV 1700-tallet begynte vitenskapen å interessere seg for hvordan de kunne påvise arsenikk i et organ. Magesekker, mageinnhold samt tarmer ble skåret i biter og kokt og filt-rert. Og deretter blandet med væsker som klor, svovelsyre og kalkvann. Kjemikere på kontinentet tok stadig vekk små skritt, men det var den engelske, alkoholiserte James Marsh som kom først i mål. Etter år med prøving og feiling klarte han å lage en innretning som sporet arsenikk. Med en kjemisk cocktail av svovelsyre, saltsyre, sink, samt glødende trekull, nedfelte arsenikk seg på kaldt porselen som et speil. Et såkalt arsenspeil. Marsh publiserte resultatene av sitt arbeid i 1836.

I Frankrike fire år seinere ble den første giftmorderen dømt som følge av Marshs arbeid. Marie Lafarge ble dømt til livsvarig tvangsarbeid for å ha arsenikkforgiftet sin ektemann. Rettssaken ble fulgt av hele verdenspressen, og debattene som fulgte innledet det rettstoksikologiske århundret.

I DE NÆRMESTE ÅRENE klarte vitenskapen å avsløre en rekke metalliske og mineralske giftstoffer som antimon, bly, kvikksølv, fosfor og svovel.

Samtidig dukket et annet problem opp: plantegift. Da den franske legen Edmé Costaing sto tiltalt for å ha tatt livet av to venner med plantegiften morfin, så det lenge ut som han skulle slippe fra ugjerningen og det trass i at forholdene rundt drapene var ganske åpenbare. Costaing hadde både morfin og motiv, men så lenge vitenskapen ikke kunne påvise gift i offeret, nølte retten. Statsadvokat de Broe holdt et rasende innlegg der han foreslo å supplere straffeloven med en ny paragraf der det ikke lenger var straffbart å ta liv med plantegift:

«I fremtiden vil vi altså kunne fortelle giftmordere at de ikke må bruke arsenikk eller andre metalliske gifter. De etterlater seg spor. Bruk plantegift! Forgift Deres far, mor og hele familien - og arven er Deres. De har ingenting å frykte. De vil aldri bli oppdaget.»

Trass i de manglende tekniske bevis, ble Costaing dømt til døden. Men medieoppmerksomheten rundt rettssaken hadde vist hvor hjelpeløse legene og kjemikerne var i drap med plantegift.

SLIK VAR DET inntil 1851, da den velbemidlede og enbeinte Gustave Fougnies døde under forferdelige omstendigheter. Munn, tunge, hals og mage var kraftig forbrent, og man trodde umiddelbart at offeret var tatt av dage med etsende væske. Ingen spor av slikt kunne påvises.

Etter uker i laboratoriet klarte kjemikeren Jean Servais Stas imidlertid å påvise at Fougnies var blitt drept av plantegiften nikotin. De eneste med motiv var arvingene, hans søster og svoger. Til manges forargelse slapp søsteren fri, svogeren mistet hodet. Ved at plantegift kunne påvises var den andre store barrieren brutt innen toksikologi.

- Og siden har det skjedd en eksplosjon i analyseverdenen, sier Brita Teige. Samtidig som det har vært en eksplosjon når det gjelder antall giftstoffer. Farmasøytisk og kjemisk industri har utviklet en rekke syntetiske giftstoffer til medisinsk bruk. Og til mer dagligdagse ting som å vaske bil og ta livet av bladlus.

HVORDAN GIKK DET så med undersøkelsene av Tycho Brahe? Jo, Retsmedicinsk Institut påviste i skjegget 12 ganger mer kvikksølv og 70 ganger mer bly enn normalt. Liknende undersøkelser av håret og beregninger av hårvekst viste at kvikksølvet var kommet i kroppen dagen før han døde. Han kan ha tatt kvikksølv som medisin. Han kan ha blitt forgiftet. Det er uansett snart 400 år siden den eventuelle drapsmannen trakk sitt siste lettelsens sukk.

Kilder: «Detektivenes Århundre» av Jürgen Thorwald og Danmarks Radio