En glad amatør

MONTPELLIER (Dagbladet): I Montpellier i går satt Ketil Bjørnstad på tribunen for første gang siden han så Lyn mot Odd i 1964.

Den høyst sjeldne anledningen er en fotballbok i samarbeid med Ole Paus. Dessuten kommer Bjørnstads nye roman «Nåde» ut i morgen.

Bjørnstad var neppe den som hylte høyest i går kveld. Han fatter ikke at det er så mye lyd på nordmenn i utlandet. Likevel synes han fansen stort sett er sympatiske.

Vennskapet og et langt samarbeid med Ole Paus har ført til fotballboka som kommer ut på Stenersens forlag til høsten.
- Det kom som lyn fra klar himmel. Jeg er vel det mennesket i Norge som vet minst om fotball. Men nettopp derfor er det morsomt. Jeg ser det med andre øyne, i et kaleidoskop, sier Bjørnstad. Han er opptatt av hvordan gutta fra løkka ender opp som mangemillionærer med et ubegripelig liv, og er nysgjerrig på besettelsen som følger sporten.

Mystisk

- Men jeg skal ikke lure til meg en falsk sportslighet eller ungdommelighet. Fotball er for meg mystisk og pirrende.

Indirekte blir boka også to mannsportretter. Fotball er for Bjørnstad en mannebastion, kanskje den siste i verden, selv om kvinnene kommer mer på banen etter hvert.
Boka vil inneholde mye humor, galskap og kjærlighet til mennesker. Den samme kjærligheten går igjen i «Nåde». Den handler om fattiggutten Mitou fra Bangladesh som møter en annen verden og ender i fengsel i Norge. Den er skrevet mens Bjørnstad bodde i Paris i to år, etter to sterke reiser til Bangladesh.

Betagende

- Jeg kom dit som uvitende nordmann. Landet er betagende vakkert og rikt på menneskelig sjenerøsitet. Noe av ideen fikk jeg av et intervju med den franske forfatteren Le Clezio. Han sa at alle skikkelser du ser i Europa i dag i fattigstrøk eller ute om natta fra fjerne steder har en livshistorie som hos Charles Dickens. De setter de rike i verden i relieff.

«Nåde» er en svært annerledes bok fra Bjørnstad både i form og innhold. Den er skrevet i sinne over situasjonen, men med livsgleden slike mennesker har over de minste ting. Det betydde mye for Bjørnstad å bo i en by som Paris, en virkelig metropol, mens han skrev den. Det fikk ham til å fatte hvor stor og samtidig liten verden er.

Mot

- Jeg hadde ikke tort å skrive den hvis jeg hadde levd hjemme. Det ga mot å være i Paris, med sin intensitet på godt og vondt. Franske medier har et helt annet og nært forhold til den tredje verden.

Å skrive «Nåde» var en utfordring etter trilogien om Victor Alveberg. Det er neppe en tilfeldighet at siste bind der het «Veien til Dhaka», og Bjørnstad ser ikke bort fra at Mitou og Alveberg kan møte hverandre - i nær framtid. Men neppe på en fotballbane.