En glad dag på parketten

Herr Sugiyama ramler bokstavelig talt inn døra på en danseskole. Fra det øyeblikk er «Skal vi danse?» en sjarmerende hyllest til sårt tiltrengt livsglede.

Som i Baz Luhrmanns «Strictly Ballroom» fra 1992 er det selskapsdans det går på i Masayuki Suos film. Men her befinner vi oss i Tokyo, og nettopp kontrasten mellom et vestlig glitterfenomen og de orientalske omgivelsene gir «Skal vi danse?» dens særpreg. Et stort sprang, dessuten, mellom dansens glede og sødme og våre venners strengt regulerte liv i en kultur hvor følelser ikke skal demonstreres offentlig.

Privatdetektiv

Derfor danser herr Sugiyama (Koji Yakusho) i hemmelighet, trukket til danseskolen av den vemodig utseende kvinnen Mai (Tamiyo Kusakari), som han har sett fra togvinduet og ønsker å bli kjent med. Hun er tidligere profesjonell danser og vil overhodet ikke vite av noen tilnærmelser. Sugiyama er på sin side gift, og når ektemaken begynner å lure på hvor han gjør av seg om kveldene, setter hun en privatdetektiv på saken.

Komikk

Nå går ikke Suo i de vanligste romantikkfellene, og han byr på til dels stor underholdning og mye komikk. Å være skapdanser i Tokyo er opplagt ingenting å kimse ad. Først og fremst er filmen en vellaget oppfordring til å få litt mangfold og glede ut av tilværelsen - en vettug historie det er lett å forelske seg i.

Regissøren selv har forelsket seg i litt for stor grad, for det er tross alt en søt, men enkel beretning han presenterer. Det blir noen hvileskjær for mange der ute på parketten. Bortsett fra det, absolutt en vals å ta med seg.