TV-anmeldelse: «The Lord of the Rings: The Rings of Power»

En gledelig overraskelse

Å fortelle nye historier fra Tolkiens univers er ingen enkel oppgave. Men jeg tror kanskje «Maktens ringer» har klart det.

SE TRAILER: «The Lord of the Rings: The Rings of Power» har premiere 2. september 2022. Video: Prime Video Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Det var all grunn til å frykte det verste.

Trailerne var intetsigende. Skuespillerne og produksjonsdesignet framsto pregløse i promomateriellet. Historien skrek ikke akkurat om å bli fortalt, og å adaptere det som i praksis er leksikonoppføringer om en fiktiv fantasy-verden, er selv i de beste situasjoner en utakknemlig oppgave.

Og de forrige storseriene i sjangeren, «The Wheel of Time» og «Game of Thrones»-oppfølgeren «House of the Dragon», har så langt ikke klart å bli noe annet enn skygger av andre, bedre verk.

«Ringenes herre: Maktens ringer»

Tidspunkt: Premiere 2. september 2022
Beskrivelse: Påkostet serie om Ringenes virkelige herrer.
Kanal: Amazon Prime
Orginaltittel: «The Lord of the Rings: The Rings of Power»

«The Lord of the Rings: The Rings of Power»
Se alle anmeldelser

Og på toppen av det hele skulle det altså være tidenes desidert dyreste tv-serie, med en prislapp på 465 millioner dollar – bare for førstesesongen. En økonomisk grenseløshet av det kaliberet fører ofte paradoksalt nok til kreativ lammelse og fokusgruppedrevet micro-management, all den tid prosjektet ender med å handle mindre om kunstnerisk kvalitet og mer om å trygge den vanvittige investeringen.

Behovet for både å tekkes en dedikert, lydhør og ofte farlig eiesyk fanbase og samtidig hanke inn nye seere, ender som regel med noe monumentalt mediokert og frapperende friksjonsløst. Det provoserer ingen, men er like fullt umulig å elske.

Med alt dette i mente, er den nye «Ringenes herre»-serien «The Rings of Power» en gledelig overraskelse.

Vedleggsadapsjon

Serien er i hovedsak en dramatisering av «Én ring skal samle dem, én ring skal finne dem»­-diktet fra «Ringenes herre». Altså de historiske hendelsene som ledet opp til at en allianse av alver, mennesker og dverger smidde Maktens nitten ringer for å bekjempe den onde fyrsten Sauron, som også hadde sin egen, enda mektigere ring, og som også skildres mer omstendelig og prosaisk i de mange, lange vedleggene på slutten av Tolkiens høyt skattede murstein.

Handlingen foregår med andre ord tusenvis av år før Bilbo og Frodo ble bærere av selvsamme ring. Ikke dermed sagt at den er blottet for rollefigurer vi allerede kjenner.

Alver er som kjent bortimot udødelige, og ungdommelige versjoner av både Galadriel (Morfydd Clark) og Elrond (Robert Aramayo) har framtredende roller.

Alveprinsessen ute på hevntokt etter at broren blir drept, mens han var på jakt etter de overlevende orkene som er på flukt etter en lang og blodig krig. Samtidig søker den mer diplomatiske Elrond å bygge bånd mellom Midgards mange krigende fraksjoner. Begge værer at den lange krigen de nettopp har vært gjennom bare er begynnelsen, og at mørke, mystiske krefter atter er på ferde i Midgard.

Hobbitenes forløpere

Vi stifter også nye bekjentskaper med alviske fotsoldater, dvergkonger og menneskelige landsbyboere, og ikke minst Elanor Brandyfoot (Markella Kavenagh), representant for de nomadiske forløperne til de mer hjemmekjære hobbitene, harmoniene. Elanor får livet snudd på hodet når de en dag finner en mystisk mann i et krater i skogen.

Fortellingen strider fram i et godt tempo, men tar seg også tid til avstikkere med mektige monstre og intense spenningsscener der orker lusker rundt i mørket. De to første episodene, begge dynamisk realisert av skrekkfilmregissør J.A. Bayona («The Orphanage», «Jurassic World: Fallen Kingdom») hever seg ikke over verken grøsser- og action-konvensjoner eller enkle vitser og slapstick. Det er ment som en kompliment.

I motsetning til den håpløst sidrumpa og monotone «House of the Dragon» skaper den håndfaste spenningen umiddelbar innlevelse, og humoren er et kjærkomment avbrekk som punkterer den potensielle selvhøytideligheten serien kunne lidd av om den bare forholdt seg til de pompøse, gravalvorlige alvene.

Både intrigen og den omfattende forhistorien er lett å henge med på, som gjør at det kjennes trygt å bare engasjere seg i handlingen fra scene til scene, ikke frykte at det hvert øyeblikk lurer en oppsummeringsquiz bak neste hjørne. Manusforfatterne klarer å ikke gjøre alvenes poetiske vendinger for høytsvevende, og spesielt andre episode – skrevet av «Breaking Bad»-veteran Gennifer Hutchison – fyller universet med personlighet og byr dessuten på noe som kjennes ut som et ekte, medrivende mysterium.

Det er sjelden kost i serier som dette.

Fantasy-kitsch

Skuespillerne fungerer også langt bedre enn trailerne gir inntrykk av, spesielt Clark har et nærvær som gjør at hun eier ethvert rom hun går inn i, samtidig som hun framstår mer skjør og uvøren enn det den eldre Galadriel gjorde. Det er en kombinasjon som lover godt for hennes framtid som fantasyhelt.

Jo da, iblant ser både scenografien og monstrene litt for digitale ut. De gebrokne alveaksentene er pretensiøse, og estetikken bikker langt over i det glorete. Men alt dette er lettere å godta og til og med litt mer akseptert å knise av, siden serien aldri prøver å være like barsk og «realistisk» som for eksempel «House of the Dragon».

«The Rings of Power» er sakral fantasy-kitsch med spisse ører og lodne føtter, og den vet det.

Jeg kan også trygt konstatere at den mye omtalte mangfoldskontroversen i Midgard, og «woke-ifiseringen» av Tolkien, som har falt en del såkalte fans tungt for brystet, virker fullstendig oppkonstruert. Har du et problem med at fiktive skapninger som hobbiter og alver nå også har andre hudsjatteringer enn «britisk blåblek», er du – med ikke så altfor mye respekt å melde – en trangsynt nepe som bruker et uskyldig fantasyunivers som fikenblad for vikarierende motiver.

Med bare to episoder tilgjengelig for anmeldelse, er det vanskelig å si hvor mye serien vil ende med å trå vannet, men enn så lenge bærer den preg av å vite hva den vil fortelle, og bør klare kunststykket å både behage gamle fans og appellere til nye.

Å fortelle nye historier fra Tolkiens univers er ingen enkel oppgave. Men jeg tror kanskje «Maktens ring» har klart det.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer