En gledelig vending?

UNDER OVERSKRIFTEN «Satanistprofessor, jeg?» tar Eva Lundgren (30.6) til motmæle mot kritikken etter SVTs dokumentar «Könskriget». Mitt anliggende er hennes nye vending i forhold til tidligere påstander om rituelle overgrep og drap. Hennes rapport fra 1994 skal ikke lenger leses som om den avdekker faktiske forhold.«Selvsagt kunne jeg ikke ta det de involverte sa som rene «facts»,» skriver hun nå.Det var imidlertid slik hun presenterte fortellingene, både i rapporten «La de små barn komme til meg» (1994) og i flere intervjuer. I boken forteller f.eks. informanten «Matilda» om rituelle overgrep og ritualmord i stor skala. Lundgren skrev: «Tror jeg på det Matilda beretter? Ja - dessverre» (s.196).Hun etterlot ingen tvil om at dette også forekom i Norge. Til Bergens Tidende (19.4.1994) sa hun:«Det finnes organisert kontakt mellom norske og svenske miljøer der barn blir brukt i rituelle sammenhenger. I satanistiske miljø blir unge jenter knyttet til miljøet som kjærester og gjort gravide. Fosteret blir brukt til ofring.»

OMFANGET kan heller ikke ha vært lite. Lundgren mente å vite at «Tusentalls grove barnepornofilmer viser det vi forteller». Vi må nesten tro de var fra Norden, siden det var nordiske forhold hun forsket på.Desto mer gledelig er det at Lundgren nå har latt sin egen motstand mot å tro uten gode bevis få et mer verdig utløp. Den gang sammenlignet hun nemlig tvilen med Holocaustfornektelse.Det halter fortsatt litt. Lundgren antyder fortsatt både at informantene var utsatt for grove overgrep, og at «droger trolig ble anvendt», noe som skulle forklare de fortellingselementer hun ikke lenger fester lit til. Jeg lurer allikevel på om hun har noen bedre dokumentasjon på neddoping enn hun hadde på ritualmord? Jeg er heller ikke sikker på hvor mye tvil hun virkelig viser. Hva betyr det egentlig når hun sier hun fortsatt er «overbevist om at de forteller om noe som er en skrekkfylt virkelighet»?

DET ER lett å lure, for det er ikke lenge siden hun ga klart inntrykk av at hun trodde på informantenes fortellinger, også om ritualdrap (Svenska Dagbladet 29.5). Det er heller ikke lenge siden hun ga inntrykk av at det fantes fellende dommer for satanistiske rituelle overgrep i Norge (Dagens Nyheter 28.5). Akkurat hva hun mener har forblitt uklart.Det er også uklart hvorfor hun mener at andre ikke tror på rituelle overgrep fordi de «passerer grensen for den vold man kan akseptere som «rimelig».» Hva er egentlig «for mye», etter Rwanda eller Kambodsja? Med Lundgrens distansering fra åttitallets psykologiserende forklaringer på vold er det instruktivt at hun fortsatt psykologiserer tro og tvil, heller enn å se at de kan henge sammen med overveielser av hva som taler for og mot. Men det er gledelig at hun ikke lenger gjør tro til en moralsk forpliktelse når bevisene er tynne.